Veldreid om nasjonsbygging

BOK: Seip, Anne-Lise: "Nasjonen bygges 1830- 1870". Aschehougs Norgeshistorie bind 8, 240 s.

Aschehougs Norgeshistorie bind 8 av Anne-Lise Seip er medrivende lesning, skjønt den har enkelte disposisjonsmessige svakheter.

Det 19. århundre var "poetokratiet"s æra i Norge. Slik tenkte gamle historieprofessor Ernst Sars i 1902. Som Venstres sjefideolog gjennom tre tiår hadde han spilt en nøkkelrolle i norsk åndsliv. Men Sars var beskjeden. Dikterne hadde hovedæren for det nye Norges kulturelle selvstendighet. Samrøret mellom poesi og politikk gjorde dikterne til poetokrater. Hva hadde lille Norge i Europas utkant vært uten Wergeland og Welhaven, Vinje, Bjørnson og Ibsen?

Strid
Dikterne er viktige aktører i Anne-Lise Seips "Nasjonen bygges 1830- 1870". De figurerer sammen med kunstnere, vitenskapsmenn og politikere. Små forhold, sterke personligheter og stor selvhevdelsestrang skapte mye strid. Uunngåelig blir Seips framstilling engasjerende kulturhistorie. Levende og innsiktsfullt skriver hun om Christianias intellektuelle kretser som Patriotene, Intelligensen, Hollenderkretsen og Døleringen. Slike kretsers betydning i historien er ikke til å kimse ad.
De berømmelige feidene mellom Wergeland og Welhaven ble opptakten til et langvarig kulturpolitisk skisma. Hvor stor ærbødighet skulle man vise norsk tradisjon når målet var å modernisere fedrelandet? Nasjonalismen, et problematisk begrep som Seip godt kunne ha drøftet spesielt, ble den moderne nasjonalstatens ideologi. Syn på nasjonalitet og kultur, elite og folk gir kulturpolitisk sprengstoff i massevis.

Matos og opprør
Seip forteller en spennende historie. Den handler om en liten embetsmannselites heroiske arbeid med å omskape Norge til en europeisk kulturnasjon. Økonomisk liberalistisk vekstpolitikk ble satt i høysetet. Næringslivet fikk friere tøyler samtidig som statens engasjement i samfunnslivet vokste. Utbygging av samferdsel, utdanning, sosial- og helsevesen ble prioritert. Det er ikke fritt for at Seip noen ganger fortaper seg i utredninger om kommisjoner, reformforslag og lovvedtak på bekostning av leservennligheten. Men så har hun også dyp og detaljert innsikt i perioden. Byråkratisering og vitenskapeliggjøring er stikkord for moderniseringsprosessen. Sosialøkonomi, naturvitenskap og medisin fikk økt betydning og prestisje. Et hamskifte foregikk i jordbruket og ny industri var på trappene.
Embetsmannseliten tilgodeså også kulturell nasjonsbygging. Blant vitenskapsmenn som nøt godt av stillinger og stipendier var historikeren P. A. Munch, språkforskeren Ivar Aasen og eventyrsamlerne Asbjørnsen og Moe. De jaktet på folkeånden. Et prosjekt som Seip er påpasselig med å plassere i en europeisk kontekst. Den norske eliten var ambisiøs og nasjonalstolt til tusen.
Likevel klaget mange over 1850- og 1860-årene som materialismens tiår. Det hvilte en matos over landet. Både embetsmannseliten og stortingsbøndene ble beskyldt for å være Nyttestrevets redskap. Bondeopposisjonen som pukket på sparepolitikk og lokalt selvstyre, virket som bremsekloss på den omfattende moderniseringen. Det forhindret ikke at Norge i tida 1830- 70 opplevde en enestående økonomisk vekst.
Matos til tross, i 1849- 51 gjorde underklassen opprør. 1848-revolusjonene i Europa spøkte i bakgrunnen. Seip skriver gnistrende godt om Marcus Thrane og hans radikale arbeiderforeninger, som antas å ha talt 30000 medlemmer. Thrane tiltrakk seg enkelte i den norske eliten, men skremte de fleste. Fordelingspolitikk og stemmerettsutvidelse måtte komme på dagsordenen.

Vekkelse?
Det er uheldig for kronologien i Seips fortelling at Thrane-bevegelsen behandles i det siste hovedkapitlet. Ikke minst fordi Seip i det foregående kapitlet spør seg om folket ble vekket. Eliten drømte nemlig om å vekke det sovende folk. Klarte den det? Seip gir et noe forvirrende svar. For hva var det folket skulle vekkes til? Nasjonalfølelse? Dannelse? Gud?
I det følgende beskrives midlene for den moderniserende vekkelsen, allmueskolen og lærerutdanningen. Og den religiøse vekkelsen som utgikk fra eliten. Nærmere bestemt grundtvigianismen og nyortodoksien, sistnevnte fikk makten på universitetet og i Kirken. Teologiprofessor Gisle Johnson klarte å stagge den pietistiske lekmannsbevegelsen. Der ble nasjonalfølelse betraktet som avgudsdyrking. Men må ikke lekmannsbevegelsen i likhet med Thrane-bevegelsen sies å være uttrykk for folkelig protest mot de styrende? I bunn og grunn var vel den religiøse protesten også politisk motivert, den være seg konservativ eller radikal. Thrane fikk etter sigende mange tilhengere blant haugianere. Sågar utvandringen til Amerika var en form for protest.
Elitens vekkelse var lite vellykket. På Stortinget slo embetsmannspartiet sprekker. I 1859 allierte en radikal fløy under Johan Sverdrup seg med bøndene. Opposisjonens krav om økt demokrati og større selvstendighet i unionen med Sverige førte embetsmannsstaten inn i en forsvarsposisjon.

Nasjonalisme
Seips tematisering av stoffet gjør ikke alltid framstillingen klar. Hovedinntrykket er likevel både solid og spennende. Boka favner bredt og dypt, integrerer idé- og kirkehistorie, politisk og økonomisk historie, sosial- og kulturhistorie. "Nasjonen bygges" gir dessuten næring til funderinger om norsk kultur og egenart.
Mellom 1830 og 1850 våknet organisasjonsiveren for fullt hos nordmennene. Religion, misjon og avholdssak ble de store og samlende kampsakene og skapte varige foreningsdannelser. De ble et motsvar til samfunnets modernisering og statens sekularisering. Av de religiøse strømningene kom grundtvigianismen med sin lyse kristendom, fedrelandsdyrking og folkeopplysning til å bli nasjonsbyggingens beste håndlanger. Kraftpatrioter manglet ikke, fornorsking av språk og kultur ble tidas tegn. Latin ble bannlyst, danske skuespillere forvist fra teatrene og samene fornorsket. Diktere, kunstnere og vitenskapsmenn arbeidet i nasjonalitetsbevegelsens tjeneste. Nasjon og Nytte ble to sider av samme sak.
Nåde den som ikke var politisk korrekt. Det fikk forskeren og skandinavisten Eilert Sundt, som hadde vært statsstipendiat i tjue år, føle. I 1869 stoppet Sverdrups stortingsopposisjon all videre stipendtildeling til hans folkelivsundersøkelser. Motsatt gikk det den norsk-nasjonale Bjørnstjerne Bjørnson. Han buldret, men buldret korrekt. Bjørnsons bondefortellinger og sagadramaer fikk den store, korrekte selvfølelsen til å banke i norske hjerter.
BODIL STENSETH

© Dagbladet