Dramatisk düsseldorfer

Malmanger, Magne: "August Cappelen"
Messel Forlag, 78 s. Kr 248

August Cappelen (1827-52) er en av de unge døde i norsk kunsthistorie, men med årets oppmerksomhet går nok ikke signaturen i glemmeboka. Nasjonalgalleriet viste studier og tegninger i vår, Astrup Fearnley museet presenterer hans maleri som sommerutstilling og professor Magne Malmangers aktuelle bok kaster nytt lys over kunstnerskapet. August Cappelen Astrup Fearnley Museet Magne Malmanger: «August Cappelen» Messel Forlag 78 s. Kr 248

Selv om Cappelen fulgte sin generasjons vei til kunstakademiet i Düsseldorf, kommer man ikke særlig langt med å karakterisere ham som noen typisk representant for denne skolen. Hans motiver kan ikke innskrives i noe nasjonalt program, hvor turist-anekdotiske eksponenter for Bunads-Norge sto fram under stolte fjell foran fjordenes vannspeil. Cappelen søkte seg mer subjektivt inn i østlandske skogsområder, og hans individuelle identifikasjon med naturens elementer ble utgangspunkt for egen poetisk verden med mørke undertoner.

Typiske trekk
Derfor tegner Malmanger noen helt typiske trekk i sitt inngående portrett av maleren, når han bruker slående karakteristikker som «i beste fall halvhjertet nasjonal» men «helt og fullt romantiker». Cappelen profilerer seg tydeligere ut fra tyske referanser enn med konturene av noe særegent norsk kunstsyn. Sin unge alder til tross ble han tidlig tiltrukket av de mest aktuelle oppfatningene på Kontinentet, som - med henvisning til kunsthistoriske aner - søkte metaforer for livsløpet i naturens sykliske gang.

Klassisk vrede
Likevel framgår det av både bok og utstilling at Cappelen skaffet seg en grundig billedmessig basis, før han fikk forløst sin dragning mot dramatisk suggestive syner i motiver av frådende fosser og utdøende urskog. Hans Gude var hans første guide, og ledet ham bort fra jussens paragrafer og inn mot billedkunstens grunnleggende læresetninger. Lærerens grundighet og saklige innstilling ser man også spor av i fint observerte studier, som 20-åringens framstilling av den alt annet enn romantiske vannrenna ved Ulefos Jernverk.
Cappelens sans for det Malmanger kaller «retorisk organisasjon av bildet» meldte seg snart, og slo for fullt ut i «Kvernhus» fra 1850. Hans visuelle regi av spenningen mellom det virkelige og virkningsfulle i det lille maleriet fikk klassisisten Welhaven til å gå av skaftet, og den unge kunstnerens bilde ble avskrevet som «Galematias» på hjemmebane. Motivet med naturens kaotiske energi som har slått tilbake mot menneskets forsøk på å kanalisere dens krefter inn i produktiv virksomhet, var selvsagt ikke noe beroligende syn for en dikter som sverget til den nøkterne selvdisplin.
Det forfalne «Kvernhus» ble innledningen på noen korte års intens produksjonsprosess, hvor Cappelen utvidet sitt motiviske register og utviklet sin maleriske håndtering med stormskritt.

Nyskapende
Allerede året etter steg den dramatiske temperaturen adskillige grader med store malerier som «Morkne trær» og «Utdøende urskog i uvær». Fargen fanger og gir substans til forfall og forråtning i det første, hvor han med effektiv lysregi fokuserer materiens sammenbrudd i brukne stokker og hule stammer. I det andre framtrer skamferte og veltende bartrær som aktører i en dødsdans på befengt grunn, som foran den endelige finalen under nådeløst attakkerende uværsskyer.
Selv om Cappelen fant billedmessig næring til sine urskogscener på hjemlig grunn, så er dette motiver som med Malmangers treffende ord «vegrer seg mot enhver bestemt lokalisering». Han viser også ved talende eksempler hvordan maleren fikk risset inn impulser fra tidligere og samtidig grafikk.
Likevel kan man istemme kunsthistorikerens vurdering om at Cappelen ikke bare passivt absorberte regler fra en kontinental kanon, men også ble stimulert til nyskapende bilder på europeisk grunn.
Det preger også August Cappelens siste, ufullendte maleri, selv om han malte med gryende bevissthet om egen snarlig undergang.
HARALD FLOR

© Dagbladet