Problematiske mareritt

Hånes, Øivind: "Sonsuzluk Historier"

Gyldendal. 110 s. Kr 198.
Jeg innrømmer villig at jeg har hatt problemer med å forholde meg til "Sonsuzluk", den siste boken til Øivind Hånes, en av de yngre norske skjønnlitterære forfattere, som jeg så langt har fulgt med interesse.

Det starter med tittelen, som ifølge forfatteren og forlaget skal være et tyrkisk ord for "uendelighet, evighet". Det virker bare pompøst og mystifiserende: Der finnes i denne meget tynne boka, 19 tekster på 110 små sider, overhodet ingen gyldige henvisninger til tyrkisk tradisjon og kultur. Om noen skjønnlitterær bok på norsk skal kunne betegnes som "minimalistisk" må det være denne. Forlaget har riktignok pustet på den og hevder at det dreier seg om ulike kvaliteter av tid, om "overganger mellom hva som er, hva som ikke lenger er, og det som ennå ikke er skapt".

17. juli
Nå er refleksjoner over begrepet "tid" ikke nettopp noen ny oppfinnelse, litterært, filosofisk eller sosiologisk: Jeg minner bare om Proust, Bergson og Eliade, som brukte år av sine liv på å begrunne tidsopplevelser.
La oss nøye oss med å karakterisere Hånes som en forfatter som lar sine personer være fare i sine mareritt. Det kan han skildre. Her er for eksempel en mann som hver 17. juli, uten noen forklarlig grunn, verken tyrkisk eller norsk, har "en idiotisk og irriterende frykt for datoen". Han opplever at eksistensen som sådan da er i ekstremt stor fare og at han derfor i det minste må holde seg i bevegelse. Det går ham ikke godt.

Oppfinnsomt
En gutt kaster en snøball og knuser en rute i huset til en de kaller "sorte onkel", som har den egenart at han beveger seg med ørsmå skritt. Etter at ruta er knust og gutten har tittet inn, opplever han å møte et helt regiment av helt like "sorte onkler", som han blir oppslukt av.
Det er slike oppfinnsomme og uhellsvangre mareritt som holder boken i gang. Nå er Hånes en god skribent og han kan trekke en leser med i uhyggene, enten det gjelder gitarister som skal underholde på en institusjon og blir hengende i et venteværelse, der de studerer tapetene som vitnesbyrd om forgangen tid, eller en kvinnelig fiolinist som uforvarende har arvet et instrument, blir virtuos og plutselig oppgir sin kunstnerkarriere.
Men det må være tillatt å ønske at Hånes, som for lengst har vist at han spenner over videre registre, tøyler marerittene og gir dem en form som konsentrerer seg om livets lunefulle utrygghet.
BRIKT JENSEN

© Dagbladet