Mallarmés ufullendte

Mallarmé, Stéphane: "For en grav til Anatole"

Gjendiktet av Knut Stene-Johansen. Spartacus Forlag. 238 s. Kr. 248 Jean-Paul Sartre karakteriserte dikteren Stéphane Mallarmé (1842- 98) som en terrorist, en "høflighetens terrorist".

Mallarmé sprengte ikke verden i filler med bomber, han satte den i parentes. Han skapte en "virkelighetsfjern poesi", hans mål var ikke å utsi verden, men å unnsi den. Det ble satt en avstand mellom ordene og verden. Diktet fikk et slags "i stedet for"-status, det var i stedet for verden og denne verdens ting. Og han satte en solid avstand mellom sitt eget poetiske uttrykk og det normale, kommunikative språket. Diktet ble et autonomt poetisk univers med et utilgjengelighetens stempel: ufattelig skjønt og ufattelig intellektuelt, det vil si: ufattelig for intellektet.

Gravdikt
Knut Stene-Johansen, som nå har gjendiktet en diktsyklus av Mallarmé, supplerer Sartres karakteristikk i et etterord. Han skriver ikke akkurat om Mallarmés høflighet, men om "strategiske misbenevnelser", om "mening som glir unna" og om "utilgjengelighetens særegne betydning".
Men det Mallarmé-diktet han presenterer oss for, er ikke et typisk Mallarmé-dikt. Diktets foranledning og emne er også helt spesielle. "For en grav til Anatole" er et gravdikt til dikterens egen sønn, som døde i en alder av åtte år av medfødt sykdom. Og det er et uferdig dikt der sorgen er innskrevet, der Mallarmé går den motsatte vei: det tapte gjøres nærværende, sønnen blir til stede i en desperat besvergelse, i et "evig eies kun det tapte": "hva!/frydes over/nærvær/og glemme ham/fraværende/ - ganske enkelt! utakknemlighet!/nei - "grep" om/ livet til den som har/vært - absolutt - ".

Direkte
Og en kan lure på hva dette utkastet var ment å bli. Ville det bli utsatt for den språklige skjevheten som kjennetegner Mallarmés poesi? Ville den døde bli satt i parentes? Kanskje maktet ikke dikteren den atskillelsesprosessen en slik poetisering måtte innebære. Vi kan iallfall slå fast hva denne teksten faktisk er, i den form den har. Den likner på en direkte, saksrettet poesi fra vårt eget århundre.
Knut Stene-Johansen behøver ikke å bale med det andre, egentlige Mallarmé-språket i sin gjendiktning. Teksten i dette gravskriftet er direkte og uproblematisk, selv i sin skisseaktige form. Men jeg reagerer innimellom på gjendikterens hang til å understreke og tydeliggjøre, når han for eksempel skriver "likkiste" der det hadde holdt med "kiste", og "gravalvorlig" der det hadde holdt med "alvorlig", etc.
JAN JAKOB TØNSETH

© Dagbladet