Tom Egelands "Trollspeilet" er en knallhard spenningskryper - fullt på høyde med det meste fra utlandet.

Grøsser med
høyt turtall Grøsser med høyt turtall

Egeland, Tom: "Trollspeilet"

Aschehoug. 456 s. Kr 278
Kristin Bye er reporter i den ferske fjernsynskanalen Kanal 24. En dag får hun en videokassett i posten. Den inneholder et tilsynelatende uskyldig opptak av en kvinne som slår plenen.

Noen dager seinere kommer en ny kassett. Denne gang er ikke opptaket så uskyldig. En seriemorder forfølger, kidnapper, filmer og dreper kvinner, tilsynelatende uten mønster. Opptakene sender han til Kristin Bye, som motvillig blir hans kontakt og videreformidler til omverdenen.

Effektivt
Kanal 24 bestemmer seg for å vise opptakene og tyne saken for dukater. Å røpe mer av handlingen ville være å frata leserne den morbide gleden av å sluke en av de mest pirrende og velskrevne norske spenningsromanene på veldig lenge. Tom Egeland skriver økonomisk i en effektiv tredjeperson, han gir oss bakgrunn og indre landskaper slik at vi blir kjent med hovedpersonene, han er påholden når det gjelder morderen og han overlater såpass mye av hans beveggrunner og kvaler til leserens fantasi at grålysningen kiler netthinnen før en vet ordet av det. Trollspeilet er rent og stramt bygd opp og grøsserturtallet skrus opp på akkurat rett sted. Dessverre har Egeland henfalt til et forslitt knep fra filmverdenen for å avslutte boka.
Tempoet legges helt flatt, helten er utenfor fare, men så var ikke morderen død likevel, og det er duket for det endelige oppgjøret. Dét, derimot, takler Egeland på en dempet, men likevel kontant måte.

Glem moralen
Forlaget hevder at "Trollspeilet" er en bok til ettertanke, at den stiller viktige spørsmål om presseetikk. Niks, sier jeg. Når Kristin Bye stilles overfor valget å kringkaste opptakene eller ei, er dette et effektivt litterært grep, vi føler at helten er samvittighetsfull og menneskelig, men noen moralsk problemstilling i videre forstand reiser ikke Egeland.
Spørsmålet om fjernsynets kontra dagspressens dekning av ekstreme saker er heller ikke så interessant. Om dagspressen hadde hatt de samme tekniske mulighetene som TV, ville ikke oppslagene der vært mindre kalkulerte i sin effekt. Helt opplagt. Og hvorfor Egeland har valgt en kvinnelig helt burde være innlysende. Med "Trollspeilet" har Tom Egeland levert en seriemorderthriller fullt på høyde med det meste fra utlandet, men fortsatt noen grufulle hårsbredder unna gåsehudere som "Switch" av William Bayer og "Lie to Me" av David Martin.
TERJE THORSEN

© Dagbladet