Stilren roman

Næss, Atle: "Den tvilende Thomas"

Gyldendal Norsk Forlag 136 s. Kr 215

I "Den tvilende Thomas" har Atle Næss satt seg fore, i romans form, å tegne et portrett av den italienske maleren Michel Angelo Merisi, bedre kjent som Caravaggio. Og la det straks være sagt: Dette er litterær portrettkunst av prima kvalitet.

Historien er levende fortalt, med mange konkrete detaljer fra bylivet i Roma og et klart blikk for den tid og det miljø som blir beskrevet.
Her har Næss valgt en form som forlener det fortalte med en aura av forgangen tid. Dette er en risikabel geskjeft, men han lykkes langt på vei med å opparbeide den illusjon av autentisitet som er et av den valgte formens iboende kjennetegn.

Rettssak
Det gjør han ikke ved å søke å imitere 1600-tallets skrivemåte, selv om romanens fiktive utgiver foregir å bygge på samtidige kilder som angivelig skal ha kommet for en dag i Vatikanets arkiver i 1996, men ved å legge seg tett opp til den førimpresjonistiske romanens stilgrep og komposisjonsmåter.
Således opereres det med en fiktiv utgiver som opptrer som garant for det fortaltes sannhetsgehalt, i den grad man overhodet kan stole på de ulike beretninger som utgjør romanens "kropp". Disse beretningene har karakter av vitneutsagn fra venner og andre som kjente maleren godt, i tilknytning til en rettssak som ble ført mot ham etter at han hadde drept en malerkollega i 1606, en rettssak som endte med at Caravaggio ble dømt til døden "in absentia". Dertil er føyd en "avsluttende bemerkning" fra utgiverens hånd, samt en opplisting av kilder i utvalg.

Monumental
Caravaggio levde fra 1573 til 1610 og regnes som en av den tidlige barokkens fremste billedkunstnere. I en tid da manierismen var det dominerende stilidealet, malte han "etter naturen" - en realistisk kunst med markerte kontraster mellom lys og skygge. Han utførte også en rekke monumentale kirkeutsmykninger på oppdrag fra kardinaler og andre høytstående geistlige. I samtida var imidlertid hans malerkunst sterkt omstridd. Mange mente å se en profan ånd i hans bilder, også i dem som hadde bibelske motiver, og i romanen kobles de indirekte til de nye kjetterske meningene som ble framført av naturvitenskapsmenn som Kepler og Galilei.
Som privatperson var også Caravaggio et urosentrum - en kolerisk type som ikke nølte med å ærekrenke kolleger, og en bohem og drukkenbolt som fortrinnsvis pleide omgang med prostituerte og svirebrødre på Romas "osteriaer". Når han ikke ble innhentet av sin skjebne før, skyldes det at høytstående menn i den katolske kirke holdt sin vernende hånd over ham. Hans kunstneriske mesterskap var det nemlig få som bestred, og motivisk var hans religiøse bilder i pakt med kirkens lære.

Fascinasjonen
Som seg hør og bør beskjeftiger Næss seg både med privatpersonen og maleren Caravaggio. Boka er båret oppe av en sterk fascinasjon av begge. Ved å legge beretningen i munnen på mange og svært ulike personer - malere, kardinaler, bokhandlere, vitenskapsmenn, horer, osv. - får han fram et mangefasettert bilde av denne rabulisten som levde i en overgangstid og ble trukket i ulike retninger.
Har forfatteren hatt andre hensikter enn å tegne et historisk portrett av en mann hvis kunst fortsatt griper oss med sin stofflige nærværenhet? Er det elementer i teksten som inviterer til å lese den som en forkledd kommentar til vår egen tid? Slike spørsmål er kanskje irrelevante, og i et essay der han kommenterer "Kraften som beveger", hevder Næss selv at slike betraktninger er underordnet når han skriver. "Begynn med å spørre etter fascinasjonen, ikke intensjonen," er rådet han gir sine lesere.
Likevel må det være lov å spørre, og teksten antyder faktisk selv et svar - i den avsluttende bemerkningen til utgiveren. Her heter det at utgivelsen er styrt av et "behov for å beskrive og forstå det hellige (...), for å rekonstruere denne tapte kraft, som vi ikke lenger forstår, og som dermed gjør at store deler av vår historie er blitt ubegripelig for oss".

Stilren
Men heldigvis har ikke forfatteren falt for fristelsen til å gjøre denne intensjonen overtydelig. Av den grunn har han lykkes med å overføre sin fascinasjon av en svunnen tid og en høyst levende kunstner til leseren, slik at han/hun tvinges til å reflektere over beretningens eventuelle samtidsrelevans i lys av denne fascinasjonen og ikke i lys av utvendige paralleller. I dette lys blir kunsten og kunstneren på nytt det sentrale - som prisme for de altformenneskelige svingninger mellom det profane og det hellige, som vitne om at sannheten alltid er delelig, men samtidig det mål som enhver kunstner må sette seg.
Som forfatter er Næss en mann av mange håndgrep. I sin forrige roman opptrådte han som ekte nyrealist, i den usamtidige "Kraften som beveger" blandet han medie- og middelalder på en fascinerende måte. Tidligere har han dyrket både kriminalsjangeren og den halvdokumentariske sjanger. Likevel blander han sjelden kortene, og etter mitt skjønn er "Den tvilende Thomas" en av hans mest stilrene romaner. Ikke minst av den grunn er den høyst leseverdig.
ØYSTEIN ROTTEM

© Dagbladet