Den ene forunderlige hendelsen avløser den andre i Anne K. Bangs debutroman. Meningen med det? Antakelig å unnslippe meningsmenneskene, som tittelen antyder.

Forsvar for det meningsløse

Bang, Anne K.: "Kunsten å unnslippe".

Gyldendal 201 s. Kr 236

"Fantasien til makten" sto det skrevet på murveggene i Paris i mai 1968. At snusfornuft er av det onde og et åpent sinn og en livlig fantasi en velsignelse, kan mange av oss fort bli enige om.

Likeledes at all denne tale om meningen med og forklaringen på dette og hint kan virke både kjedsommelig og innsnevrende i det lange løp. Den som har beina på jorda, står som kjent stille.
Debutant Anne K. Bang har skrevet en hel roman som søker å bygge opp under denne tesen. Fortellingens skurker er "meningsjegerne" og "de trauste sjeler", og dens helter er fantastene som nekter å avfinne seg med tingenes tilstand.

Bisart
Som seg hør og bør er Bangs roman full av bisarre påfunn og merkverdige mennesketyper. Fortelleren heter Lea, og det er beretningen om hennes og storesøsteren Veras oppbrudd og jakt etter den for lengst forsvunne bestemoren Elvira som utgjør romanens skjelett. Bestemoren hører hjemme i fantastenes rekker. Det gjør også foreldrene til søskenparet. De omkommer imidlertid i en dykkerulykke, og Lea og Vera blir overlatt i en tantes varetekt.
Denne tanten, Tante Granat kalt, er selve prototypen på en "traust sjel". Navnet henspiller på hennes forkjærlighet for epler, en frukt som ikke bare vokste på kunnskapens tre, men som også må anses som kjernesunnhetens symbol par excellence.
Hennes rake motsetning er den fargerike billedkunstneren Maria Mangrove som Lea og Vera møter på sin reise og flytter inn hos. Hun er hovedrepresentanten for den kunstneriske idé som må antas å ligge til grunn for denne besynderlige debutromanen. Hele sitt liv har hun arbeidet på et kunstverk som skal være gestaltet på en slik måte at det unndrar seg enhver mening. Hun raser over kritikerne som på død og liv skal legge et meningsinnhold inn i det hun skaper. For henne framstår dette som en måte å fastholde og innskrenke, ikke bare kunstverket, men også livet og virkeligheten på - og teksten gir henne medhold i dette. Målet er det perfekte, meningsløse kunstverk. Det beskrives som Porten inn til en annen virkelighet, en virkelighet som ikke blir redusert i kraft av at den blir fortolket. Det er dette tittelen henspiller på. Det dreier seg om å unnslippe fortolkerne og meningsjegerne som legger kunsten og virkeligheten i en tvangstrøye. På det viset kommer også romanen sine kritikere i forkjøpet. Den ber så å si om ikke å bli anmeldt.
Det høres mystisk, og det er det også. Teksten spiller på de ulike betydninger av ordet "mening", og det anlegges en rekke luftige og paradoksale betraktninger over meningsløshetens verdi og betydning. Stedvis kan det virke som om romanen leverer et forsvar for den umiddelbare persepsjon og dermed avviser den intellektuelle bearbeidelsen av virkeligheten. Således heter det et sted at "tingene har ingen skjult mening som du kan stirre deg frem til. Det er når du ikke er oppmerksom at du ser den andre betydningen av alt - det som kommer frem når naturen tror du ikke følger med."
Men det er ikke lett å bli klok på hvor Bang vil hen med sin roman. Den ene begivenheten mer forunderlig enn den annen avløser hverandre. Ett er imidlertid sikkert: romanen er et programskrift mot enhver konvensjonell livsform og enhver snever virkelighetsfortolkning. Dette "livssyn" blir meddelt oss med betydelig energi og livlig fantasi, men etter hvert blir det vel mye av det gode, og man går trett av de mange kjeppene som stikkes i meningsrytternes hjul. Det hele virker, for å si det slik, nokså meningsløst. Men det er vel det som var meningen?
ØYSTEIN ROTTEM

© Dagbladet