Tydeliggjort

Despard, Anna-belle: "Tyngdekraft" Aschehoug, 57 s. Kr 158

"Tingene avkrever ingen innlevelse", skriver Annabelle Despard i diktet "Ting". Hun sitter i en haug av ting av det trivielle slaget: kontorrekvisita, isenkram o.l.

Men den formuleringen bør vi ta med en klype salt. For er det noe Despard gjør, så er det å gi tingene innlevelse. Hun møter verdens ting og tilskikkelser med varhet og undring, og hun får ord og bilder til å åpne for ny innlevelse. Hun ser og hun gir oss sine syner. "Syn for sagn", heter det.

Klarhet
Men gjelder det i tilfellet Despard? Gjelder det for poesi? For det vi opplever er jo at sagnet, ordet, beriker synet. "Se, svalerne stiger i dans, i dans de daler - ", skriver Olaf Bull og gir oss sagn for et syn. Og gjør ikke Despard det samme når hun, mindre suverent riktignok, skriver: "Linerlene i skjærgården / flyr omkring i uvørne kast, / bruker luft som trampoline".
Hun har en evne til å gi fenomenene en plastisk klarhet og tydelighet i det poetiske uttrykket. Selv det som måtte fortone seg kaotisk og gåtefullt, selv drømmesyn, makter hun å gi et fremmanende uttrykk.

Olympen
Og når hun går til de gamle tiders myter og sagn, skjer også det med et språk som syner oss det dunkle. Med sin sans for detaljen, den enkelte ting, bringer hun oss i nærkontakt med Olympens guder og helter. Odyssevs hjemkomst sees med Penelopes øyne. Despard får det lille, hjemlige, "Dørstokken heme" (Prøysen) til å levendegjøre myten, til å tale for den:
" - da du kom / visste jeg hvem du var. Hunden logret / stolen føyde seg etter din kropp og huset knirket slik virke gjør / når alt er falt på plass."
Annabelle Despard har med sin diktsamling "Tyngdekraft" skapt seg et særegent poetisk rom. I sitt usofistikerte, enkle, tydelige poetiske språk kaster hun ny glans over ting og tildragelser.
JAN JAKOB TØNSETH

© Dagbladet