I skikkelse av en skilt kvinne tegner Sissel Lie et nærgående og beveget bilde av inngangen til "den fjerde livsalder". Og livet lever, også etter 50, ifølge Sissel Lie.

Begjær etter fylte femti

Lie, Sissel: "Svart due", Gyldendal, 140 s. Kr 198

Som 50-årsgave vil Sissel Lies nye roman være fortreffelig. "Svart due" varsler, med forfatterens sedvanlige sans for ornitologisk metaforikk, død, melankoli og farlig begjær.

Helt siden duen vendte tilbake til Noa med det grønne bladet i nebbet, har den fulgt det vestlige menneske som bilde og budbringer - den hvite duen som jærtegn og fredssymbol, turtelduen som ironisk emblem på det elskende menneske og så videre. Hos oss storbybeboere vekker den ganske annerledes negative assosiasjoner. Kurrende, skittengrå og lusbefengt trenger den seg på med sitt konkrete nærvær, påtrengende, men likevel en fugl vi overser, sjarmløs som den er.
Fallet kan synes dypt fra den foregående romanens røde svane. Men er det i virkeligheten det? Og hva utsier dette bildet når man ser det i relasjon til tekstens øvrige billedstruktur? Tittelen kan likne en antitetisk symbolfigur. For vårt indre, idealistiske øye er nemlig duen hvit. En svart due er en dementi av vår lengsel etter renhet. Den svarte fargen konnoterer død, melankoli, farlig begjær. Det gjør den også i Lies roman.
Således tvinnes to assosiasjonskjeder sammen i romanens tittel, og det på en måte som peker direkte inn mot kjernen i teksten: Brytningen mellom livsbegjær og utfoldelsestrang på den ene siden og melankoli og overgivelseslyst på den annen.
Mer enn noe annet er Lie en billeddikter. Selv når hun forteller en historie som er ganske konkret, hverdagsnær og umiddelbart gjenkjennelig, som her, tenker og skriver hun i bilder. Ved hjelp av disse bringer hun historien i berøring med arketypiske forestillinger og åpner opp for et helt felt av symboler, som er overlevert gjennom myter, diktning og religiøse tekster.

Komplekst
Det er nettopp denne koblingen mellom urgamle symboler og moderne sjelegransking, denne kombinasjonen av myte og realisme, som gjør Lies tekster så fascinerende. Det er også dette som gjør hennes symboler så komplekse og fantasieggende. En hvilken som helst tekst hvor en due opptrer, vil sette den symbolskapende fantasien i sving hos den våkne leser, men få kan som Lie få oss til å tenke både på duen i arken og duen i parken samtidig, eller også noe helt annet, eller tredje og fjerde.
I "Svart due" er denne kombinasjonen av myte og realisme gjennomført på to vis. For det første gjennom den kvinnelige hovedpersonens natt- og dagdrømmer. Ja, hele hennes forestillingsverden, slik den formidles i tredje persons form som en oppstykket, men like fullt kronologisk beretning i korte kapitler. For det andre gjennom de lange kapitteloverskriftene, som både kan leses som en slags metakommentarer fra et annet fortellersubjekt, men som dessuten, lest i sammheng, tar form av en slags skapelsesmyte. Etter mitt syn virker det siste litt utvendig og maniert.
Sammenhengen mellom "kapitteloverskrift" og fortløpende fortelling er nemlig ikke alltid like åpenbar - i hvert fall ikke for mine øyne. Men som ofte ellers kan vel også dette komme an på øynene som ser. Likevel vil jeg være så fri å mene at romanen hadde vært tjent med at disse "mytiske kommentarene" var integrert i tekstens "kropp".

Betydelig
Men dette er en bagatellmessig innvending, og den kan på ingen måte rokke ved det faktum at Lie på nytt har levert fra seg et betydelig prosaverk. Få om noen annen norsk samtidsforfatter besitter hennes evner til å skildre moderne kvinnekonflikter på en samtidig innfølt, intelligent og sanselig måte. I "Svart due" skildrer hun en kvinne i begynnelsen av 50-årene - på terskelen til denne "fjerde livsalder" mellom voksendom og alderdom som ser ut til å bli mer og mer viktig i vårt samfunn. En alder hvor barna er fløyet ut av redet, en alder hvor det fortsatt finnes muligheter for forandring og selvutfoldelse, en tid for selvbesinnelse, men også for fortvilelse over muligheter som er gått tapt, en tid hvor seksualiteten fortsatt kan bringe både mann og kvinne ut av balanse - i hvert fall hvis man skal tro Sissel Lie.

Livstørst
Det er denne alder Lie gir et så nærgående og bevegende bilde av her, i skikkelse av en skilt kvinne som fortsatt får stadige besøk av sin eksmann etter at han har gått fra den rødhårete ungjenta som var foranledningen til at de ble skilt. Begge er fortsatt bundet til den annen i et kjærlighetsforhold som ingen av dem riktig kan finne ut av. Kvinnen søker ømhet, nærhet, åpenhet, aksept for den hun er.
Samtidig "plages" hun av sterke og hete erotiske drømmer om den unge mannen i nabohuset. Hun passer sin jobb som skolelærer og tar musikktimer. Hun ransaker sin fortid og søker peilepunkter i framtida. Hun slites mellom melankoli og desperat livstørst, og vet ikke hva hun vil med sitt liv.
Finnes det et liv etter 50? Ja, svarer Sissel Lie. I tillegg til alt annet godt som kan sies om henne som forfatter, er det fine ved henne at hun aldri fortaper seg i et svartsyn som stenger verden ute. For noen år tilbake utga Germaine Greer en bok der hun priste tida etter overgangsalderen. Da var det endelig slutt på mennenes seksuelle trakassering. Da kunne kvinnene endelig få fred. En slik fred søkes det ikke etter i "Svart due". Som forfatter har ikke Sissel Lie tapt troen på noe som helst - heller ikke drømmen om Mannen og Kjærligheten. Som 50-årsgave vil romanen derfor være fortreffelig.
ØYSTEIN ROTTEM

© Dagbladet