Tragisk og skremmende

Sande, Hans: "Hjernegråt", Gyldendal, 160 s. Kr 219

Hans Sande er en flittig forfatter. Siden debuten i 1969 har han utgitt i alt 21 bøker - både for barn og voksne, og innenfor ulike sjangrer. Men Sande er ikke bare en flittig, men også en dyktig og interessant forfatter hvis bøker ikke har vakt den oppmerksomhet de har fortjent.

Som forfatter har Sande både fantasien i orden og intellektet på sin plass. Dessuten er han en stor humorist. I hans siste bok er humoren av det bistre slaget.

Fabel
"Hjernegråt" er en fantastisk roman, en framtidsroman, fabelprosa - eller hva man nå vil velge å kalle den. Sjangerbestemmelsen er ikke så viktig, men mange lesere er som kjent skeptiske til bøker som lanseres under betegnelsen "science fiction". Sandes roman er også det , men, kjære "sci fi"-skeptikere, la dere ikke avskrekke av den grunn. "Hjernegråt" er ikke bare en roman for "sci fi-reaks", det er også en roman som griper dypt inn i sin samtid og har et gyldig budskap til alle.
"Hjernegråt" er en såkalt dystopi, det vil si et skrekkbilde av et framtidssamfunn. Som sådan føyer romanen seg inn i en velkjent tradisjon - fra Huxleys "Brave New World" til Bradburys "Fahrenheit 451" og Axel Jensens "Epp". Og Sande er seg uhyre bevisst dette. Her finnes godt med henvisninger og allusjoner som demonstrerer dette. Således tales det både om Bradburys framtidssamfunn og om Epp og planeten Oblidor, og likeledes om planeten Azur fra Jon Bings bøker. Sandes roman inngår altså i et intertekstuelt spill med en rekke andre bøker innenfor en sjangertradisjon. Men henvisningene er bare ytre signaler som underbygger de tematiske og strukturelle fellestrekkene.

Satire
Innenfor framtidsromansjangeren går det et skille mellom de bøkene som har handlingen lagt til vår egen klode, og de som har handlingen lagt til det ytre rom. I de siste spiller gjerne tekniske innovasjoner og utvendige spenningsmomenter en større rolle. I dag overflømmes den moderne kulturindustrien av den slags produkter, og ofte er de av det mest banale og intetsigende slag.
Sande tar også sine lesere med til fremmede planeter, men som hos Axel Jensen er det samtidssatiren som er det sentrale. I moderne norsk litteratur er det da også ham (og Finn Carling) Sande står nærmest. Også språklig-stilistisk besitter Sande noe av Jensens viltre oppfinnsomhet. Og som både Jensen og Carling er det et gjennomført avhumanisert samfunn han gir et skrekkbilde av. I "Hjernegråt" foregår all kommunikasjon pr. skjerm. Ordtaket til dette samfunnets ledersjikt, Hjernestammen, lyder da også ikke uventet at "virkeligheten på skjermen er større enn alle andre virkeligheter til sammen".

Kontroll
Den moderne informasjonsteknologien har m.a.o. løpt totalt løpsk. Normal menneskelig kontakt er redusert til et minimum, også den seksuelle kontakten, som så å si er blitt overflødiggjort takket være kunstig befruktning. Som i de fleste dystopier tegnes det også i "Hjernegråt" et bilde av et overvåkingssamfunn hvor alt menneskelig - både fysisk og mentalt - er underlagt kontroll, hvor følgelig også følelser av alle slag bare betraktes som rusk i maskineriet. Det er et samfunn hvor alt kan manipuleres med - fra gener til hjerneceller - og hvor roboter som på perfekt vis oppfyller alle roller, ikke minst morsrollen - så godt som helt har erstattet "ekte" mennesker.
Romanen gjengir den tragiske historien om et ungt menneske som setter seg opp mot dette samfunnet, som framstår som en oppblåst versjon av vårt eget terapi- og informasjonssamfunn. Det er han som fører ordet i et forsøk på å unnslippe det teknokratiske helvetet han lever i. Det er en beretning om en lengsel etter ekte følelser og ekte mennesker. Som sådan er den gripende, tankevekkende og uhyre skremmende. "Hjernegråt" anbefales derfor alle som er opptatt av framtida.
ØYSTEIN ROTTEM

© Dagbladet