En velskreven og oppfinnsom roman om Østerrikes skjebnesvangre rolle i vårt forferdelige århundre.

Melankolsk undergang

Ransmayr, Christoph: "Morbus Kitahara", Oversatt av Sverre Dahl, Gyldendal, 297 s. Kr 398

Det virker som om ordet klaustrofobi, følelse av å være innestengt, uten muligheter for å finne utganger, er på vei ut av språket. Ikke desto mindre er det nøkkelord for den som måtte interessere seg for østerriksk etterkrigslitteratur.

Den store, svartsynte Thomas Bernhard beskrev i sitt selvbiografiske fembindsverk forferdende opplevelser av forskjellige varianter av isolasjon, Marlen Haushofer fortalte i den enkle, og storslagne, "Veggen" om den bokstavelig talt totale umulige fluktmulighet. Christoph Ransmayr, født i 1954, har i flere bøker, sist i "Morbus Kitahara" fra 1995, tatt hånd i hanke: Det handler, lett fortegnet og fortettet, om århundrets forferdelige kriger og mishandlinger, og om Østerrikes og østerrikernes skjebnesvangre rolle.

Wien
Situasjonen, eller situasjonene, kan ha flere årsaker. La oss si at dobbeltmonarkiets Wien var et tegn på hva som hadde hendt. Det glade Wien, som danset og sang og fornøyet seg, det trygge Wien, der monarkiets keiser tilsynelatende ikke kunne dø, der alt var urokkelig og uforanderlig, myntenheten sikret mot alle omskiftelser, opphold som den hadde tatt i blanke gullmynter.
Den som eide hus, regnet det som varig hjem for barn og barnebarn og barnebarns barn i en uendelig fremtidig rekke. Gård og forretning skulle gå i arv fra slekt til slekt. Trygghetens århundre ble trygdekassens århundre. Fremtiden kunne man stole på, hvis man tok vare på dagen i dag og stakk litt til side. Så visste man hvor man var og skulle fortsette å være.
Og borgerstanden blomstret og passet sitt kjøpmannskap og drømte om sønner som skulle bli lærde eller spille teater eller vinne ry som diktere eller komponister og i alle fall befri seg fra det altfor jordiske som klebet ved handel.
Så diktet og komponerte sønnene, erobret øyeblikket og en virkelighet som hadde løst seg opp i en uendelighet av konkrete inntrykk.

Sarajevo
Så smalt skuddet i Sarajevo. Så gikk verden og fremtiden under. Så endte den første storkrigen med at keiserriket sprakk og at Wien mistet sitt oppland, Tsjekkoslovakia, Ungarn, deler av Polen, Romania og Jugoslavia. Så gikk troen på fornuften og tryggheten og wienervalsen og de faste verdiene under. Så satt nye forfattere på hver sin ensomme øy i det gamle keiserriket og skrev, Hermann Broch, Robert Musil, Franz Kafka, Elias Canetti - tilsynelatende stillferdige mennesker som var usynlige for nesten alle og som diktet om søvngjengere og menn uten egenskaper og menn uten navn og menn som hadde brutt lover de ikke kjente og slepte skyldfølelsen med seg hvor de sto og gikk. Verden var blitt et fremmed sted for dem og menneskene de skildret hadde ikke lenger noen fast og uforanderlig gullmeter å måle verden med.
I Wien døde den gamle europeer, der ble den moderne europeer født, han som ikke lenger visste hvem han var. Generasjonen var fortapt, lenge før amerikanske forfattere satt ved kafébordene i Paris og navnga dem.

Steinbrudd
Det er i denne tradisjonen den andre etterkrigsgenerasjonen av østerrikske forfattere skriver seg inn. Christoph Ransmayr skildrer verden etter krigene, i et tenkt nordeuropeisk landområde, 25 år etter en storkrig, der mennesker som frivillig eller nødtvungent havnet på galt parti, blir tvunget i indre eksil: Til isolasjon, å måtte klare seg med lite eller ingenting, med alt det fører med seg. Tuskhandel, røverbander, mafiaangrep: Alpelandsbyen Moor er tilholdssted for mennesker som skal sone sine åpenbare eller glemte synder, et steinbrudd som en gang var konsentrasjonsleir, der 11973 ble drept og seierherrenes innskrift i all sin redselsfulle enkelhet lyder: "Her ligger de. Slått i hjel av de innfødte i dette landet. Velkommen til Moor."
Vi møter tre hovedpersoner: Ambras, "Hundekongen", tidligere fange, nå bestyrer av det gamle steinbruddet, som fremdeles en kort tid er i drift. Bering, født ved krigsavslutningen, sønn av en tidligere ørkensoldat, smed, med begavelse for mekanikk, Lily datter av en tidligere torturist, på flukt mot Brasil, alle krigsforbryteres lovede land. Og som tror hun er kommet frem da hun når det ødslige Moor og etterhånden holder seg med våpenlager og smaragder: Den store svartebørshandlersken.

Senvirkninger
Jaja, de kommer saktens til Brasil, omsider. Steinbruddet blir lagt ned, arbeidsløshet overtar, Moor blir skytefelt for okkupasjonsstyrker som kommer og går.
"Morbus Kitahara", som angivelig skal være en øyensykdom fremkalt av stress og angst, er en meget velskreven og oppfinnsom roman, drevet av dyp melankoli og undergangsstemning, oversatt til uklanderlig norsk av Sverre Dahl, som har mer enn én streng på sin lyre. Munter lesning er romanen ikke. Beskrivelser av Etterkrigs-Østerrike er sjelden det. Etterkrigstiden, hvis man nå kan kalle det slik, har senvirkninger, både på enkeltpersoner og nasjoner.
BRIKT JENSEN

© Dagbladet