Evig aktuelle essays

Bachmann, Ingeborg: "Det er rimelig å kreve sannheten av mennesket", Oversatt av Sverre Dahl, Bokvennen forlag, 158 s. kr 195

Det er svært interessant å lese Ingeborg Bachmanns essays. Ikke bare er de veltenkte og språklig spennende, de er også utrolig aktuelle!

Det finnes et klarsyn og en erkjennelsesterskel i skriftene til Bachmann som det er på høy tid av vi gjør oss kjent med. Noe vi har sjansen til nå som det virkelig blir gjort et løft for dette forfatterskapet. Tidligere i år ble det store romanverket "Malina" tilgjengelig på norsk, tett etterfulgt av denne samlingen artikler og intervjuer. I fjor ga Pax ut poesiforelesningene hennes, nå mangler vi snart bare diktene.
Skulle en lese sommerens avisdebatt - den om likegyldighetsfaktoren i samtidslitteraturen - i lys av denne lille boka, ville spørsmålene som er stilt fort bli snudd på hodet. For Bachmann mener det ikke er nok at litteraturen uttrykker tidas nye erfaringer, men at dette også krever et nytt språk. I poesiforelesningene sine snakker hun om "erkjennelsesmessige rykk" som nødvendigvis må føre til "en ny gangart"; et nytt språk, en ny rytme. Dette er noe som nesten ikke blir diskutert i dag. Man snakker om for mye eller for lite teknikk, om samfunnsengasjement eller mangel på samfunnsengasjement.
Kanskje er det rett og slett sånn at dagens norske litteratur framstår som kjedelig fordi den er så tradisjonalistisk i språk og form. Det hjelper lite om viljen er der til å fortelle historier og skildre tidsånden, dersom en bare putter disse erkjennelsene inn i et ferdigtygd språk, eller en form som passet for de erkjennelsene man gjorde år tilbake.
Bachmann slår et slag for forfatteren som fornyer og utopist. Utopien må ligge i dikterens evne til å få leseren til å leve seg inn i andre menneskers erfaringer. Utopist er Bachmann selv når hun hevder at det gjennom litteraturen kan skapes en felles erfaringsplattform. Det vil si at den gode litteraturen, den som kan formidle det erkjennelsesmessige rykket, kan oppdra leseren til ny opplevelse og ny bevissthet. Hun leverer her interessante essays om andre forfattere, deriblant en glitrende analyse av Robert Musils storverk "Mannen uten egenskaper". Hun var også en av de første som så dimensjonen i Thomas Bernhards forfatterskap.
Hun leser Proust som kjærlighetsdikter, og mener at hans framstilling av kjærligheten som katastrofe og skjebne, illusjon og selvbedrag, var noe helt nytt. Hun skriver om Kafka, Gombrowicz og Wittgenstein. Hun gir til beste et vidunderlig essay om musikken. De siste tekstene i boka er en rekke intervjuer med Bachmann selv, der hun snakker om sitt litteratursyn og gir nøkler til lesingen av den ikke ukompliserte romanen "Malina".
BRIT BILDØEN

© Dagbladet