Dukkehjem 1997

TEATER: Jon Fosse: "Natta syng sine songar", Rogaland Teater

STAVANGER (Dagbladet): Jon Fosse fortsetter sin utforskning av basissituasjonene i vår tids menneskers liv. Med "Natta syng sine songar" på Rogaland Teater framstår han nå ikke bare som en helstøpt dramatiker, han lar også en slags tematisk inspirasjon fra Ibsen skinne klart igjennom.

Var Jon Fosses "Barnet" i sin tid en "merknad til Ibsens Brand", er "Natta syng sine songar" en merknad til andre av Ibsens skuespill. For her møter man en ung mann og en ung kvinne i et 90-talls norsk dukkehjem hvor også her fraværet av "det vidunderlige" - som det het i "Et dukkehjem" - igangsetter et oppbrudd. Jon Fosse innfører dessuten en nattlig gjest og et trekantforhold som trekker tankene til "Fruen fra havet", og han avslutter stykket med et skudd i bakrommet som ikke står tilbake for Hedda Gablers måte å sette punktum på.

Heimstaddiktning
Men formmessig er dette usvikelig Fosse. Han viderefører rendyrkingen av sin språklige minimalisme med stutt verbalitet på overflaten og dybder av følelser og ladede situasjoner under. Som tidligere stykker, er også "Natta syng sine songar" åpen på den måten at realismen i tekstene kan utlegges som ren heimstaddiktning der karikerte hardinger har hovedrollen. Eller de kan sees som korthogne og snarere antirealistiske allegorier over menneskelige kår i vår tid.
Denne dobbeltheten er stramt ivaretatt i Fosse-eksperten Kai Johnsens iscenesettelse på Rogaland Teaters intimscene. På en sofa i Olav Myrtvedts treffsikre, nakne og minimalistiske scenografi, ligger den apatiske unge mannen (Trond Espen Seim) og leser. Rundt ham går kona (Marika Enstad) og fortæres av kjedsomhet. Verken besøk av hans foreldre (Alf Nordvang og Ilse Kramm) eller konas venn Baste (Robert Skjærstad) kan forhindre katastrofen. Eller kan de det? Hvorfor skjer ting? I pendling mellom komedie og en destillert hverdagsrealisme hvor tida oppheves, blir spørsmålene publikums.
Spillet var ujevnt og batteriet flatt i flere scener på generalprøven fredag. Men etter en kort innkjøring burde Stavanger-publikummet kunne se fram til et spesielt, både gjenkjennelig og fremmed, teateruttrykk.
HANS ROSSIN·

© Dagbladet