Klisjésprengt og fordomsfull roman fra vinneren av J.M. Stenersen forlags romankonkurranse.

Flausevinner

Grøvdal, Ola: "Totem", J.M. Stenersens forlag 215 s. Kr 290

Ola Grøvdal har vunnet nykomlingen J.M. Stenersens romankonkurranse 1997.

Romankonkurranser er en særegen litterær sjanger. En ting er Sigurd Hoels syrlige kommentar - han hadde nå for øvrig selv deltatt: "Med romanpriser nå er det akkurat som med kåringer av skjønnhetsdronninger. De peneste pikene deltar ikke." I alle fall vil de nødig ha annen- og tredjepriser. Dertil kommer at en jury eller en redaksjon neppe kan eller bør fingre med et slikt innsendt manuskript. Antakelig har noe slikt heller ikke skjedd med "Totem".

Pompøst
Ikke slik at Ola Grøvdal ikke kan fortelle en og annen historie, riktignok i et besynderlig blandingsspråk, som neppe er samnorsk i gammeldags forstand, og langt fra bokmål. Riksmålsprisen kan han ikke få for denne romanen. Men der er noe besynderlig pompøst over juryens - hvem som nå kan ha sittet i den - begrunnelse: At samtidslitteraturen må utvikle seg formelt og reflektere tiden den er skrevet i og menneskene den er skrevet for: "'Totem' er en slik bok," står det.
Stort sett er den sammensatt av historier fra sørvestlandsk bedehusmiljø, og fra relativt råbarket nordnorsk fiskermiljø. Med oppbydelse av all mulig velvilje er det kanskje mulig å finne en tynn tråd, der Gabriel, englebarnet, leter etter grunnen til at bestefaren, den berømte emissæren, roter med kollekt-penger og i de fromme kvinnenes underliv. Om loddefiskernes harde hverdag forteller Ola Grøvdal sannsynligvis med innsikt.

Fordommer
Men historiene løper ikke sammen. Sørlendinger er åpenbart i det store og hele bigotte hel- og halvsyndere, mens kvinnene i Nord-Norge tar for seg av hvem de til enhver tid måtte ha lyst på. Hvis det skal bli en bok som reflekterer tida den er skrevet i, må det først og sist være en bok som reflekterer fordommer vi forlengst må være ferdige med.
Boken vinner ikke på at den er innrammet av betraktninger fra en invalid treskjærer som av sunket tømmer og rekved arbeider på en totempæl. Han har holdt på i fem år, skulpturen rager til slutt åtte meter i været og skal være sammensatt av over 250 figurer.
Nå er totempæler såvidt jeg vet knyttet til dyretilbedelse, hos folkeslag som er dypt knyttet til omgivende natur og rådende makter eller ånder. At det skulle reflektere vår tid, sørlendinger og nordlendinger, høres besynderlig ut, og må vel helst tilskrives Ola Grøvdals poetiske kraft og åre. For det beviser han stundevis at han har.
BRIKT JENSEN

© Dagbladet