Dypsindig kampskrift

Norberg-Schulz, Christian: "Øye og hånd", Gyldendal, Kr 398

"Øye og hånd" er en samling artikler og essays forfattet av Christian Norberg-Schulz, de fleste skrevet i 1980- 90-årene. Boken følger opp essaysamlingen "Et sted å være" fra 1986.

Samlingen er en antologi i egentlig forstand, forstått som "blomstersamling" i ordets greske betydning. Mange av artiklene nærmer seg poesiens styrke, også hva angår innholdet. Den innledende artikkelen "Den poetiske forståelsesform" anslår grunnholdningen i Christian Norberg-Schulz' arkitektursyn. Stikkordene for denne holdningen ligger i tittelen som forfølges som en rød tråd gjennom de ulike temaene i artiklene.
Alle bidragene handler om "øyet", som er å se og forstå våre omgivelser, og om "hånden" som er formingen som omsetter dem til bygging. Essensen ligger i det å omsette eller sammenfatte omgivelsene til arkitektur. Hos Norberg-Schulz betyr det at arkitektur ikke kan betraktes som et isolert fenomen, men som en fortetning eller avbildning av våre omgivelser og dermed som en integrert del av en helhet. Og våre omgivelser, det er de gitte ting som naturfenomenene og landskapet.
Denne sterke understrekningen av helhet og landskap, gjør "Øye og hånd" til et kampskrift. Ikke som polemiske utbrudd, men utledet som en dypsindig refleksjon over samtidens mangel på helhetstenkning og naturforståelse. I en pluralistisk tid som dyrker en splintret livsoppfatning og som reduserer betraktningen av verden til data og ressurs, er det nødvendig å gjenoppdage tingene selv og deres tale til opplevelsen. Norberg-Schulz' følgesvenn er fenomenologen Heidegger, som gjorde helhetstenkning til sin raison d'être , og som beskriver tingenes mening som en samling av omverdenens egenskaper. Arkitektur er også en slik "ting" som er satt inn i en omverden og der kvaliteten av dette samværet gang på gang må nytolkes og synliggjøres av "hånden" dvs. ved bygging.

Logikk
Med besnærende logikk forfølges dette synspunktet i bokens fem kapitler. Først utvikles selve tankegrunnlaget og dets forutsetning i en poetisk og kvalitativ forståelse som anskueliggjøres ved noen gitte fenomener som vann, snø og musikk. Deretter tolkes arkitekturens egne instrumenter slik som ornamentet, søylen og interiøret, stadig forklart i lyset av møtet med landskapets fenomener. Dette forholdet mellom grunnlag og arkitektur sammenfattes i en teori om stedskunst, der bygging som kunst vil kunne synliggjøres i et "stedsbilde" som avslører omgivelsenes egenart.
I de etterfølgende kapitlene illustreres teorien ved en gjennomgang av en rekke arkitektureksempler hentet fra historien og moderne tid og innen alle målestokker fra enkeltbygg til byer. Her males det frem den ørkenbundne abstraksjonen i maurisk arkitektur, sveitserstilens nordiske lysfilter og barokk-kirkenes eksistensielle tolkning av forholdet mellom jord og himmel. Vi leser om Fehn og hans naturnære modernisme og Mies van der Rohes spenn mellom orden og frihet og Jørn Utzons lysbeholdere på kysten av Mallorca. Og om Roma, Praha og Oslo, avsluttet av en nærmest slentrende vandring gjennom noen av Europas byer: "Fra sted til sted". Her toner Norberg-Schulz ut sitt beste, ideen om genius loci beskrives enkelt og stilen er begeistert medrivende: "Intet blir forstått, som ikke først er elsket."

Anskuende
Norberg-Schulz' arkitekturteori er holdningsgivende. Den er anskuende, og henviser til en måte å forstå arkitektur på mer enn å angi løsninger. Som arkitekturhistoriker er Norberg-Schulz "altetende", han henviser både til gotiske så vel som klassiske og moderne eksempler for å vise det samme. Stedskvalitet er et arketypisk trekk ved bygningskunsten, og er uavhengig av stil og tid for å fremtre. I kapitlet om New York beskriver han hvordan dette kan formidles i mange drakter. Denne byens kulturelle åpenhet viser seg i høyhusenes ulike stiltrekk og er som "minner" mot gatenes tidløse rutesystem. Stilene manifesterer ulike himmelstrøk, men samlet etablerer de et nytt sted fordi de lar seg tilpasse. Derfor hører ikke en gresk søyle eller en gotisk spissbue til bestemte steder fordi de synliggjør almene betydninger som gjør dem brukbare overalt.
For den videre utviklingen av moderne arkitektur gir alikevel Norberg-Schulz en pekepinn. Han er svært presis i sin avvisning av dekonstruktivismen. Han tviler også på om stil og byggeskikk kan danne basis for den videre utviklingen, og henviser heller til en tredje vei, "den poetiske modernisme". Den bygger videre på den moderne arkitekturens åpne ideer, men tolker dem preget av sted og region, slik det er blitt gjort av Lloyd Wright, Aalto, Utzon og Fehn.
Har Norberg-Schulz med dette valgt side i diskusjonen om vår tids arkitekturuttrykk? Debattanten Norberg-Schulz har kanskje gjort det, men ikke forfatteren og filosofen. "Øye og hånd" handler først og fremst om undringens spørrende søken etter det essensielle, og ikke om bastante valg blant flimrende ismer. Helheten, sa L'Orange, er den integrerte veksling mellom sentrum og periferi. Hvis sentrum er mennesket i verden, har Norberg-Schulz vist at arkitekturens svar er å gi oss "fotfeste blant tingene."
THOMAS THIIS-EVENSEN

© Dagbladet