Sven Delblancs siste roman er en usentimental beretning om egen oppvekst og pubertet, om dumheten - og et sterkt hat.

Oppgjør med far

Delblanc, Sven: "Agner"

Oversatt av Per Qvale, Gyldendal, 150 s. Kr 268
På sitt dødsleie bruker Sven Delblanc sine aller siste krefter til å skrive nok en bok som kan leses som et nidskrift om hans far. Hva er det som driver ham? Det må være hatet. Trangen til sannhet. Og hatet.

I 1991 utga Delblanc boka "Livets aks", en intens og brutal skildring av en barndom og en oppvekst der den sentrale skikkelsen er familiens tyranniske far.
Den svenske forfatteren døde av kreft høsten 1992, etter et langt sykeleie. Samme år hadde han utgitt boka "Sluttord", som kan beskrives som en samling meditasjoner omkring det å vente på døden, en bok alle, også han selv, tok for gitt skulle bli hans siste. Men en vellykket strålebehandling ga Delblanc ny galgenfrist, og våren dette året brukte han til å skrive "Agner", en bok som viderefører tematikken fra begge de foregående bøkene, og som først nå foreligger på norsk.

Krøpling
Og Delblanc brukte sine siste krefter på å skrive et nidskrift om sin far, det i en situasjon man skulle tro ville framkalle et ønske om forsoning med faren, en mann som ble gjort til sosial krøpling av sitt eget raseri. Delblanc forteller om sin oppvekst sammen med moren og besteforeldrene i Sverige i 1940- og 50-årene.
Boka er en kompromissløs og usentimental beretning om ungdomsårene og puberteten, om ydmykelsene og redselen, om den gryende vissheten om egne evner, men også frykten for at egen hybris skulle bli hans bane, slik den ble hans fars, og følelsen av å bli holdt nede, ikke bare av de nærmeste omgivelsene, men av selveste Moder Svea, som noe skjebnebestemt.
Han siterer stadig fra Sandemoses jantelov, og "Agner" minner på mange måter om "En flyktning krysser sitt spor", både tematisk og komposisjonsmessig. Kanskje kostet de to bøkene også den samme kraftanstrengelsen. Forskjellen er at Sandemose var i sine beste år, mens Delblanc er sterkt redusert, fysisk og intellektuelt.

Dumhet
Det bærende episke elementet er utviklingen av sønnens forhold til sin far, fra frykt, via lengsel og ønske om forsoning, til maktkamp og frigjøring. I et siste fortvilet ønske om å ha en far, reiser tenåringen Sven tilbake til Canada og faren han ikke har sett på flere år. Allerede deres gjensyn på jernbanestasjonen viser hvordan dette må gå: "Han tok meg i armene, men rygget fnysende tilbake. - Fyttefaen, gutt, du stinker jo som en revefitte, sa han som velkomsthilsen. Jeg hadde gjenfunnet min far."
Det underlige er at man som leser opplever å få en viss sympati for faren. Man ser at også han er et offer for dumheten. Dumheten må man kjempe mot. Jeg har selv sett norske forfattere fortelle om gamle Vika på fjernsynet, og deres romantiserende ideer om hvordan fattigdommen skaper solidaritet. Derfor er jeg takknemlig for forfattere som Sven Delblanc, som kan si det som det er, uten behov for løgnaktig ornamentikk, nettopp fordi han vet hva fattigdom er og har sett hva nød gjør med mennesker.

Vesentlig
"Agner" er ikke noe helstøpt mesterverk, boka viser snarere hvor hult og uinteressant et slikt begrep er. Hver side i denne boka sitrer av et kjempende menneskes oppgjør med sitt liv, og en kunstners ubendige trang til å skape og gi form. Derfor er det blitt en vesentlig bok, full av sterke scener og refleksjoner, skrevet av en dødssyk mann som bare venter. Det må smerte ethvert menneske som er i stand til å forholde seg til kunst, å se med hvilken intens bitterhet Sven Delblanc døde. Den eneste snev av forsoning finner i ordenes muligheter, vissheten om at han etterlater seg noe.
"Beskjeden fra røntgen var ventet; jeg har svulster også i høyre underarm og hånd. Lenge har jeg skrevet på maskin bare med venstre pekefinger. Det betyr jo mindre, om jeg fremdeles vil skrive. Med en pekefinger kan man skape en verden."
TERJE HOLTET LARSEN

© Dagbladet