De kvinnelige malerne i det forrige århundre var slett ingen homogen gruppe. Dette viser Anne Wichstrøms bok "Kvinneliv - Kunstnerliv".

Kunstnerliv i "Dameclassen"

Wichstrøm, Anne: "Kvinneliv - Kunstnerliv"

Gyldendal 247 s. Kr 398

1880-åra var en gullalder for maleriet her til lands, og i samme periode hadde den norske kvinnebevegelsen sitt gjennombrudd. Dette er noe av bakgrunnen for Anne Wichstrøms portrettering av 1800-tallets kvinnelige malere i boka "Kvinneliv - Kunstnerliv".

Ettertidas framstillinger har gjort menn til hovedaktører på denne glansfulle kunstscenen, med unntaket Harriet Backer i solorollen som "en av gutta". Det skyldes ikke så mye vurderingen fra fordomsfulle skribenter, som de faktiske og praktiske forholdene kvinnelige kunstnere sto overfor i forrige århundre. Wichstrøm utvider da også et rent kunsthistorisk perspektiv, og søker å se og beskrive situasjonen i lys av både sosiale årsaker og institusjonelle holdninger i datidas norske samfunn.

Andre premisser
Det lå delvis andre premisser til grunn for de kvinnelige kunstnernes karrierer, enn det som gjalt for deres malende mannlige kolleger - selv med samme familiebakgrunn. Kvinnene kunne gjerne utvikle "sansen for det skjønne" med å ta undervisning i praktisk-estetiske fag, men i første del av 1800-tallet handlet det mer om å tilegne seg dannelse enn å skaffe seg utdanning . En slik "medgift" ble regnet som et pluss på ekteskapsmarkedet, og ansett for egnet botemiddel mot kjedsomhet og lediggang når man var vel og vakkert gift.
Da også norske kvinner etter hvert fikk et seriøst undervisningstilbud ved utenlandske læresteder, møtte de kjønnsdelte institusjoner med "Dameclasser" i eller utenfor "Herreacademier". De fikk ofte erfare at det kostet dem mer enn hva deres mannlige medstudenter måte betale, og at professorene målbar holdninger som at "kvinner med mindre fysisk styrke enn menn må arbeide hardere og demonstrere et større talent". Separate undervisningsrom var lenge en selvfølge, og enkelte motivsjangre samt akttegning etter levende modell ble forbeholdt mennene.

Arbeidet hardt
Slike kjønnesbestemte forhold gjorde også sitt til at de fleste kvinner måtte oppholde seg kortere tid i utlandet, men kvinnelige nordiske kunststudenter fikk også oppmuntrende ord på seg om at de i Paris "representerte et hardt arbeidende element". Den karakteristikken er dessuten dekkende for Harriet Backer, Kitty Kielland, Asta Nørregaard og Leis Schelderup, som alle hadde ressurser til å bosette seg for lengre tid i den franske hovedstaden. Samtidig kunne de av en etablert kunstner på hjemmebane få høre at de i motsetning til mannlige malere - som lærte mest av sine kolleger - var avhengige av å "efterligne" sine lærere av hankjønn.
Wichstrøm viser også at kvinnelige kunstnere ble omtalt som en egen kategori i utstillingslivet, vurdert innbyrdes som "kunstnerinner" og ikke i forhold til menn med beslektet sjanger eller stil. Kritikeren Andreas Aubert kunne for eksempel skrive: "Kvinder er i Grunden modigere enn Mænd. De skremmes ikke for de største oppgaver. Men det gaar gjerne saa, at alle de store, skjønne Tanker blir liggende gjemt inde i deres Verk - inde i deres egne Tanker..." Slike holdninger bidro nok til at så mange kvinner vek tilbare for utfordrende temaer, og konsentrerte seg om lettselgelige portretter og stilleben. Den virtuose portrettøren Asta Nørregaards opprinnelige ambisjoner om å bli historiemaler, møtte til fulle slike fordommer.

Tap
Kvinnelige kunstnere opplevde på ulike måter å komme i konflikt med 1800-tallets kvinneideal, og det var ikke bare ekteskapet som satte bom for de fleste karrierer. Det å tilegne seg en kunstneridentitet som etter tidas oppfatning var mannlig ladet, innebar i alminnelighet et tap av kvinnelighet. I dette ligger en parallell til hva de første kvinnesakskvinner fikk erfare, og denne sammenhengen får et så talende utsagn i Harriet Backers underfundige ord: "Jeg synes jeg tjener kvinnesaken best ved å konsentrere meg som en mann."
Backer ble nok et eksempel for mange av sine medsøstre, men den generelle framstillingen - og de 72 biografiene som Anne Wichstrøm avslutter boka med - viser at de var ingen homogen gruppe. Derfor tar forfatteren med rette forbehold overfor et samlende årsaksskjema, som hun selv lanserer. Fakta der gir et forenklet bilde i forhold til den portretterte mangfold, som også dokumenteres gjennom bokas usedvanlig rike illustrasjonsmateriale.
HARALD FLOR

© Dagbladet