"Bueskytteren" består av åtte enkle historier, godt skrevet. Det kunne ha vært nok.

Enkelt om ingenting

Søgnen, Arild A.: "Bueskytteren"

Cappelen, 188 s, Kr 198

Arild A. Søgnens debutbok, novellesamlingen "Bueskytteren", består av små fortellinger, der nesten ingenting hender, åtte ganger.

Det er ingen innvending, livet byr antagelig sjelden på opplevelser som får det til å svimle for oss. Søgnen skriver godt, og det er i og for seg nok. Men når forlaget pumper de enkle fortellingene opp ved å hevde at øyeblikkene som skildres driver lengselen over kanten, "der alt kjent forstummer og livets voldsomme stemme slår mot oss", må det være en form for overspill som må gjøre forfatter og leser nokså forlegne: Boken tåler det ikke.

Zen-buddhisme
"Bueskytteren" består av enkle, hverdagslige historier. Kanskje er det viktig å henlede oppmerksomheten på sitatet som åpner boken: "Når det gjelder bueskytning - og forøvrig alle kunstarter, - er det viktig å være oppmerksom på at hensikten ikke er nytte eller rent estetetisk glede, men å trene bevisstheten og bringe den i forbindelse med den ytterste virkelighet (...) Hovedsaken er at bevisstheten bringes i harmoni med det Ubevisste."

Det viser vel til zen-buddhisme, den viktige kinesisk-japanske lære om å se det store i det små, om målet som viktigere enn middelet.

Redelige
Gjerne for meg, men jeg opplever ikke at disse hverdagshistoriene åpner for dype innsikter, uansett hvor redelige og presise de er fortalt. Snarere fører de tankene til Nathalie Saarautes tropismer og hennes fornemmelser for følelser i fødselsøyeblikket, det som gjorde henne til forløper for den såkalte "nye romanen" i Frankrike, ørsmå bevegelser også i følelseslivet.
Naturligvis er det ren gjetning, men for meg er disse renslige, helt udramatiske historiene - vi befinner oss milevis fra tidens hang til spenning og grøss og gru - beretninger om et forfattersinn som søker andre stilidealer. Det kan det være lettelse i.
BRIKT JENSEN

© Dagbladet