Langdryg lovestory

TEATER: William Shakespeare: "Romeo og Julie" Teatret Vårt

MOLDE (Dagbladet): Romeo virker, pussig nok, mer forelsket i munken, bror Lorenzo, enn i Julie i Teatret Vårts jubileumsforestilling "Romeo og Julie".

På den måten kan man selvsagt ikke skape et lidenskapelig kjærlighetsdrama og gjenfortelle verdens vakreste kjærlighetshistorie. Så hvorfor blir Romeos kjærlighet til Julie bare et postulat på Teatret Vårt, like flammende som en fyrstikk i regnvær, mens altså samspillet mellom Romeo og bror Lorenzo er både følelsesladet og tett. Liker ikke Romeo Julie? Hva galt har egentlig Julie gjort Romeo når han ikke viser på scenen at han er himmelropende og begjærlig forelsket i henne?

Skivebom
Forklaringen må nok ikke bare søkes i Mathias Eckhoffs spill som Romeo, Line Verndal som Julie eller Randolf Walderhaug som bror Lorenzo. Snarere er det russiske Sergej Zjenovatsj regi det er noe galt med i Molde. For den regelrett misser sentrale poenger i Shakespeares drama.
Hovedinnvendingen er at Zjenovatsj ikke har satt opp Shakespeare som Shakespeare, men som om han skulle være Tsjekhov. Dette markeres delvis av Youri Galperins scenografi som består av noen potteplanter og et brunt lysthus med skyvedører og søyler. Den trekker tankene snarere til en russisk datsja enn til det gamle Verona.

Grøt
Bedre blir det jo ikke av at lydkulissene i denne oppsetningen er de samme blytunge partiene fra Prokofiev som gjentas og gjentas, og som ligger under de fleste scener. Om det nå er fektekamp, balkongscene eller ammens trøst av Julie det dreier seg om. De samme sørgemarsjpregete Prokofiev-kuttene dukker opp hele tida, uansett hvilket teatralt tonelag og stemning scenene egentlig har.
Men det viktigste er at Zjenovatsj har gått glipp av selve dramaet og rører alt rundt til en slags tsjekhovsk grøt. Betingelsene for selve dramaet i Romeo og Julies kjærlighetshistorie er jo det ytre presset, fiendskapet mellom familiene Montague og Capulet. Kjærlighetens vekstbetingelse er maktkampen, generasjonskonfliktene, hatet mellom samfunnsgruppene. Selve tragedien ligger i at de unge blir offer for, eller gir etter for, et samfunn så preget av hat.
Hvorfor Zjenovatsj derfor har valgt å iscenesette "Romeo og Julie" som et ufarlig russisk familiedrama med til dels ensformig tekstframførelse, er ikke godt å vite. For nettopp i en tid som vår, formodentlig like preget av ustabile og usikre mennesker i en ustabil og usikker tid som i Shakespeares seine 1500-tall, burde det ha en mening å formidle den rene - kanskje naive? - troen på kjærligheten som ligger i Shakespeares drama.

Monoton
Det er enkeltscener i denne oppsetningen som har en viss sjarm, humor og publikumsappell. Noe kommer "gratis" takket være en sprelsk og fantasirik tekstoversettelse til nynorsk ved påtroppende teatersjef Edvard Hoem. Det er også scener hvor skuespillerne glimter til, spesielt der hvor huset Capulets amme, Gøril Haukebø, er med.
Dessverre er de scenene for få til å gjøre noe med oppsetningen som sådan. Nærmere tre og en halv time med monoton tsjekhovvri på Shakespeare blir langtekkelig nok i seg selv. Kortere blir jo ikke akkurat oppsetningen av at Zjenovatsj ikke makter å la figurene ha en enkel sorti, men at hver enkelt må løpe ti runder rundt lysthuset før vedkommende klarer å forsvinne ut.
Det styrker nok skuespillernes utholdenhet, men det utmatter faktisk en publikummers.
HANS ROSSIN·

© Dagbladet