En kulørt historie
Gerd Brantenbergs bok om Augusta og Bjørnstjerne beveger seg ikke bare på grensen av det kulørte - den overskrider denne grensen både titt og ofte.

Brantenberg, Gerd: "Augusta og Bjørnstjerne", Aschehoug, 342 s. Kr 288

Jeg kan godt forstå Gerd Brantenberg. Her har hun en oldemor, Augusta Mjøen, som var Bjørnstjerne Bjørnsons ungdomskjæreste. For Augusta var (og forble?) Bjørnstjerne hennes livs store kjærlighet. For rundbrenneren Bjørnson, som både var rask til å forelske seg og sterk i sitt driftsliv, stiller kanskje saken seg litt annerledes. Likevel hadde han som ung helt åpenbart seriøse planer om å ta Augusta til ekte. Det er ikke noe Brantenberg har funnet på.

Ondt blod
Ikke bare står Augustas egne ord til troendes der hun beretter om sitt kjærlighetsforhold til Bjørnson i tallrike brev hun sendte til en av sine sønner, og i de erindringer hun skrev om dette forholdet på sine eldre dager. De to bevarte brevene fra Bjørnson til henne taler også sitt tydelige språk, og likeledes en rekke andre overleverte vitnemål. De fleste større biografiske framstillinger over Bjørnsons liv legger da også betydelig vekt på dette forholdet, således Francis Bull (som utga en forkortet og revidert utgave av Augusta Mjøens erindringer i 1951), og Per Amdam.
Når det ikke "ble til noe" mellom Augusta og Bjørnstjerne, skyldes det at foreldrene hennes satte seg imot det, og til og med tok det skritt, på ulovlig vis og i all hemmelighet, å beslaglegge de brev som de to unge elskende skrev til hverandre, for å så ondt blod mellom dem. Omstendighetene omkring beslagleggelsen er uklare, men at den faktisk fant sted, er overbevisende godtgjort i Brantenbergs bok.

Forbudt
Jo, jeg kan godt forstå Gerd Brantenberg. Oldemorens liv og skjebne må ha vært godt stoff for en forfatter av hennes statur. Hun er en dyktig forteller, og hun har tidligere vist at hun kan skildre "forbudt kjærlighet" på en innforstått måte så vel som at hun behersker sede- og miljøskildringens kunst. For feministen Brantenberg må dessuten Augustas historie være et takknemlig eksemplum. Historien er velkjent fra den omfangsrike sagaen om 1800-tallets kvinneundertrykkelse.
Men det er ikke bare en tragisk kjærlighetshistorie. Det er også historien om en kvinne som har kraft og mot nok til å yte motstand, til å kjempe for sin rett som kvinne, selv om hun taper de viktigste slagene. Ikke minst det må ha gjort oldemoren til en fristende hovedperson for Brantenberg.
Dessverre avslutter Brantenberg sin beretning når forholdet mellom Augusta og Bjørnstjerne er opphørt og nøyer seg med å gjengi etterhistorien i referats form. Den kunne nemlig være vel så interessant. Men Brantenberg har gjort et valg, og det skal hun ikke kritiseres for. Dessuten er det færre kilder til den, og Brantenberg er nøye med sine kilder.

Grundig
"Augusta og Bjørnstjerne" er en biografisk roman, og forfatteren går ut og inn av sinnet og tankene til både den ene og den andre på en slik måte at det nok atter en gang vil skumme i munnvikene på våre hjemlige motstandere av denne famøse hybridsjanger. Det skal vi andre ikke ta så tungt. Brantenberg spiller med åpne kort. Hun gjør minutiøst rede for sine kilder i et avsluttende noteapparat, og uten å kjenne kildene forekommer det meg at Brantenbergs framstilling i all hovedsak er en omskrivning av dem.
Det står respekt av dette. Boka bygger på grundig forskning og gir et overbevisende tidsbilde. Likevel er det noe som skurrer. Som roman betraktet er "Augusta og Bjørnstjerne" en speket affære. For det andre virker det som om forfatteren er blitt fanget i sin egen felle. Hun har hatt mye stoff, og hun har både ønsket å være sannferdig overfor det og formidle så mye av det som mulig. Dermed har framstillingen fått et visst anekdotisk preg, noe som berøver fortellingen den stringens som vi kan forvente av en roman. For det andre kolliderer forfatterens (og vår egen tids) tenke- og skrivemåte ved enkelte anledninger med det gjennomgående forsøket på å hensette seg til det som en gang var. Skildringen av en dramatisk oppgjørsscene i Kristiania er for eksempel ikke sannsynliggjort verken språklig eller på annen måte.

Miksmaks
Det tredje og det utvilsomt mest kritisable punkt er at framstillingen ikke bare beveger seg på grensen av det kulørte, den overskrider denne grensen både titt og ofte. 1800-tallets mennesker var ikke smålåtne når det var kjærlighet på tale. "Feilen" er ikke i at forfatteren forsøker å etterape denne, men at hun blander denne pastisj opp med romantiske klisjeer som hører triviallitteraturen til. Det kommer det til tider et sørgelig miksmaks ut av.
Likevel skal Gerd Brantenberg ha kreditt for den grundighet hun har trukket fram og levendegjort nok en "glemt" kvinneskjebne fra kvinneundertrykkelsens sørgelige saga med.
ØYSTEIN ROTTEM

© Dagbladet