[Meny]
DAGBLADET [Ledere] [Kommentar og kronikk] [Anmeldelser ] [Skribenter] [Kulturdebatten] [S&Oring;K]

Handelsflåten i havn

Hjeltnes, Guri: "Handselsflåten i krig, 1939- 1945"

Grøndahl Dreyer, 624 s. Kr 398


Sjømannen er paradokset i norsk sosialhistorie. Han er inventar i nasjonale festtaler om vår ære og vår makt, mens han i generasjoner har opplevd hverdagen på nederste trinnet i arbeidslivet, grovt utbyttet av arbeidskjøperne han bare har hørt om.


For avstanden mellom reder og matros er lysår lang, inntil den er opphørt med vår nye rikdom: nå er han avløst av mannskaper fra u-landene.
Så er det ikke det minste rart av intet yrke har en heftigere kamp bakom seg i etterkrigsårene med elementære rettigheter i vektskålen. Den har ikke bare dreid seg om økonomi og helse, men om nasjonal uvitenhet på grensen til likegladhet. Vi har skammelige år bakom oss, da forskjellen var liten mellom begrepene krigsseiler og boms, fordi diagnosen senvirkninger av krigen hadde lang vei å gå før den nådde båtvrakene og barhytter og kjellerhalsene der de skrøpeligste blant krigsseilere holdt hus.

Skammelig
De var ikke noe så anstendig som seninvalider, de var fylliker, attpå til med yrkesforbud, svartelistet på hyrekontorene. Så er det heller ikke rart at det bare er uker siden Norges Krigsseilerforbund ble satt på plass av myndighetene: ville de ha arkivene sine tatt vare på av Riksarkivet, måtte de betale utgiftene ved flyttingen selv. De måtte ikke komme her og komme her og tro de var noe. Året 1997.

Harde fakta
Derfor skal det ikke tas i med silkehansker, siste bindet vi nå får av verket "Handelsflåten i krig 1939- 1945". Det handler om harde fakta. Det er gått gjetord om slitet Guri Hjeltnes har bakom seg når hun nå legger fram fjerde bindet etter at det femte for lengst er kommet ut. Hun har opplevd en enorm stoffmengde, nå som temaet er "Krig, hjemkomst, oppgjør". Det måtte lede henne ut av Atlanterhavet, for å minne oss om at krigen ikke sluttet i mai 1945, ikke for sjøfolkene.
Siste runde var ikke over i Stillehavet før høsten kom med Hiroshima og før norske mannskaper var med i det forferdelige slaget om Okinawa. Dem var det lett å glemme den jublende fredssommeren 1945. Og fordi det bare er gammelt folk blant slektninger til de kjempende mannskapene som forteller Guri Hjeltnes det de husker, skriver hun om gehalten i intervjuene: de er kanskje preget av den lange tidsavstanden. Det er de. Selv lidenskap flammer lavere etter et halvt århundre.
Men endefram beretning om kamp er en enkel oppgave, sammenliknet med stoffet i siste halvparten av dette bindet, som gir seg i kast med fredens problemer for en flåte som ennå besto av et halvt tusen skip. De var bemannet med norske sjøfolk som ville hjem, de som alle andre. Men de var ikke landsoldater, som gjorde helt om og trasket hjemover, de sto på hundrevis av dekk på verdenshavene. Det fantes folk som ikke hadde vært hjemme hos kone og barn siden midten av tredveårene, overrumplet av krigen. Skulle de avløses, måtte det skaffes 7000- 8000 kvalifiserte offiserer og mannskaper hjemmefra, og det var behov for 3000 førstereisgutter, etter beregninger fra Norsk Sjømannsforbund.
Guri Hjeltnes innleder den beste delen av boka når hun starter med å redegjøre for denne flyttesjauen, fulgt av alle krigsseilernes feider for levelige vilkår, som skulle fylle norsk offentlighet hele resten av århundret. Ta bare Lex Nygaardsvold, en lov så fjern som overhodet mulig for en så snill familiefar som statsministeren. Men han bøyde seg for krigens realiteter med mann og kone skilt fra hverandre i årevis, fulgt av nye samboerforhold, som ble til nye og lovlige ekteskap med skilsmisse fra den som ventet hjemme. Her har Guri Hjeltnes rett når hun tørt slår fast at med praktisk talt bare mannfolk i administrasjonen i London ble denne kvinnediskriminerende loven gjort mulig. I oktober 1945 ble den opphevet av Stortinget.

Høydepunkt
Men kampen om Nortraships "hemmelige fond" og kampreferatet står for meg som et høydepunkt i historikerens evne til å levere klar redegjørelse uten å lide drukningsdøden. Jeg merker lysten til å skygge unna denne mannsaldergamle krangelen, enda jeg slipper med bare å omtale den. Samme evnen til oversikt preger framstillingen av krigsseilerens status vis--vis helsemyndighetenes bedømmelse av senskader: var disse sjøfolka til å stole på når de beklaget seg?
Her fristes jeg til en kommentar med utgangspunkt i noe merkverdig Guri Hjeltnes har notert seg: nylig hjemkomne krigsseilere var forbausende lite klar over dimensjonene i rollen de hadde spilt i krigsteatret. De lot seg lett overvelde av heltene på hjemmefronten, av de norske flygernes innsats, av marinen, mens de hver for seg hadde levd i skipets lille verden, ingen felles front. Det som fant sted var en utsettelse av problemene som ventet dem, de sprengte seg ut da fellesskapet endelig var modent, da de endelig visste hvem de var. Og da admiral Thore Horve leste myndighetene teksten på vegne av dem alle.

Mirakuløst
Det er mirakuløst at dette svære verket henger sammen, så forskjellige som de er, forfatterne. Temperatur og temperament veksler fra Atle Thowsens aggressive dokumentasjon omkring Nortraships turbulente interiører, via Bjørn L. Basbergs forretningsmessige utredninger om statsrederiets vanvittig innviklete økonomiske prosedyrer, for å lande hos Guri Hjeltnes og hennes nøkterne omsorg for menneskeskjebner, inntil Lauritz Pettersens beretning om hjemmeflåten under okkupantens kommando melder seg som kontrapunkt.
Reaksjoner fra redernes innerste gemakker etter Atle Thowsens utfordrende tittel "Nortraship - Profitt og Patriotisme" tyder på at vi skal være glad for trykkefriheten her i landet. Vi skal glede oss over at vår maritime historiekvartett endelig er i havn.
Av ARNE SKOUEN


[
:nyheter | :meninger | :sport | :nett | :respons | :guiden | :spill | :annonser ]

© Dagbladet