Hvit mann i Afrika

Moe, Rolf Egil: "Av elefantens øre"

Aschehoug, 137 s. Kr 258

Viktig, men problematisk roman om kolonistenes møte med Afrika.

"Ethvert anstendig, tenkende menneske som ser tilbake på den hvite manns blodspor i den tredje verden, må føle skam og skyldfølelse," skriver Rolf Egil Moe i etterordet til sin roman "Av elefantens øre". Det kan han ha evig rett i, men det lar seg ikke benekte at en og annen forfatter har tenkt tanken før ham, selv om han med stedighet blant norske forfattere har hevdet den oftest.

Barnelærdom
Ellers er det nesten for enkelt å nevne en og annen forfatter som har arbeidet med stoffet. Jeg nevner i fleng Alan Paton, som allerede i 1948 skrev den virkelig utrolig modige romanen "Gråt mitt elskede land", Nadine Gordimer som fra 1958 av skrev skarpe romaner som angrep alle former for historisk og samtidig apartheid og fikk nobelprisen i 1991, André Brink som igjen og igjen har beskrevet forholdene mellom sosiale og politiske tilstander i Sør-Afrika, Doris Lessing som i mange år levde nettopp i Sør-Rhodesia, og nærmere oss selv Sara Lidman, Per Wästberg og vår egen hvite afrikaner, Helge Rønning.
Barnelærdom, men da kunne kanskje Rolf Egil Moe eller forlaget ha nevnt dem (og andre) i en bisetning?

Uten svar
Nå er Rolf Egil Moe ute i et spesielt ærend: I 1893 var Cecil Rhodes fra Cape Town opptatt av å lage en britisk koloni fra Kapp-landet til Kairo, bygget på et dynasti av gull og diamanter.
Gud skal vite at det ikke er noen vakker historie. Og forfatteren vil feste blikket på Ndebele-kongen Lobengulas rike nord for Limpopo, han som utsatt for svik og bedrag ble den siste av sin stamme som hersket over det som i dag er Zimbabwe. Hvor ble det av ham, da han etter det aller siste slaget dro nordover?
I det store og hele blir Rolf Egil Moe sittende igjen uten svar. Kongen, som en gang krøp ut av en elefants øre, og som desperat søkte en tredje utvei, fanget mellom løven og leoparden - der måtte være en annen måte å dø og redde riket og folket på? - finner den i alle fall ikke gjennom forhandlinger. Etterstrebet av en hvit armé med kuler og krutt, til og med utstyrt med rudimentære maskingeværer, og en blandet salat av lykkejegere, desertører, fengselsfugler, gamle storviltjegere, skjerpere, nybyggere, og spunnet inn i et nett av forvarsler, myter og motstrebende høvdinger, er han forhåndsdømt.

Mislykkes
Rolf Egil Moes oppriktige, grundige, dristige forsøk på å løse Lobengulas - den siste kongens - gåte og historie, er også på sin måte dømt til å mislykkes. Dertil har han, etter eget utsagn, havnet i et nett av gamle stammemotsetninger. Han møter også taushetens lov, muren av taushet, omerta , som det heter på våre kanter.
Det er blitt en knapp, intens bok, som man ikke kan forholde seg likegyldig til. Med noen overtoner: Når forfatteren oppdager en turistbuss i nærheten av noen grotter han helst vil ha for seg selv, gjemmer han seg forarget i et buskas, oppbragt over slike likegyldige menneskers mer eller mindre tilfeldige besøk i helligdommene. På en eller annen måte er det kanskje slike holdninger som kan kaste skygge over pionerenes i og for seg beundringsverdige anstrengelser for å kaste lys over uoppklarte gåter i en nokså nær fortid.
Det forhindrer ikke at "Av elefantens øre" er en viktig og lesverdig bok.
Av BRIKT JENSEN

© Dagbladet