Dessverre er det bare minner. Men det er gode minner ændashå om et politisk parti med visjon og vilje, splittelse og spenning, slik Venstre var.

Det egentlige Venstre

Garbo, Gunnar: "Til venstre for Venstre - Erindringer og tanker fra politiske kampår"

Cultura forlag 224 s. Kr 248

I dag er det få som husker Venstre. De som gjør det, føler mismot. Det gjelder f eks Gunnar Garbo, som har skrevet en bok om sin tid som Venstre-politiker.

Her gir han et fint portrett av sitt parti: spenningsfylt og splittet, entusiastisk og pågående, styringsvillig og visjonært, liberalt og fordomsfritt, konservativt og moralistisk. Å, hvilke landsmøter, hvilke tankesprang, hvilken vilje. Dessverre er det bare minner. Men Garbo minnes godt, selv om han er gjerrig på krydderet. Her er få avsløringer fra landsmøtefester, fra korridorer og kontorer.
Gunnar Garbo er en alvorlig mann, ser mer vranga enn retta på livsens vev. Men boka "Til venstre for Venstre" mangler ikke lyspunkter. Partiet var med på tre regjeringsdannelser og fire regjeringsforhandlinger.

Typisk Venstre
Gunnar Garbo var selv representant for det typiske Venstre, i den grad det eksisterte. I Bergen Venstre levde en merkelig liberal ånd, selv om den i liten grad kom til uttrykk i byens partiorgan Bergens Tidende. Garbos forgjengere på stortingsbenken, Johan Ludwig Mowinckel og Arthur Sundt, var kulturliberalere, med front mot kristelig sneversyn og borgerlig bigotteri. Samtidig var de økonomisk konservative, og trodde på et næringsliv uten for mye innblanding fra styringslystne politikere og byråkrater.
Gunnar Garbo passet inn i dette bildet. Men han var en intellektuell, med liten evne til å forsone seg med etablerte sannheter. Derfor sprengte han mønsteret. Jo mer han grublet, desto mer tvisynt ble han. Slik var han som partiet.
Garbo sier selv i boka at han også som partiformann definerte seg som lett til venstre for sentrum. For ham ble de stivnede sikkerhetspolitiske fronter og utenriksminister Halvard Langes pompøse forsvar for dem et tankemessig problem. Garbo stilte spørsmålstegn ved atomvåpnene, ble etter hvert NATO-kritisk, men aldri NATO-motstander. Vietnam ble et veiskille, midt under partiets lengste regjeringsperiode i etterkrigstida. Spenninger i koalisjonen om kulturspørsmål dukket også opp. Da så EF-striden ble satt på spissen, var det ikke lenger mulig å forene det uforenlige. Partiformannen selv ble tvunget til å ta standpunkt, og ble fraksjonsfører i et delt parti.

Tvil og tro
I dette dramaet ble kamparenaen forlenget inn i partiformannens egen sjel. Tvil og tro huserte i ham, som en hertug Skule. Rundt ham slet sterke personligheter i hans frakkeskjøter: Den antiautoritære bevegelsen i partiets ungdomsmiljøer søkte ham, og han søkte dem. Det tradisjonelle vestlandsvenstre fant sine intrigemestere, og vred kniver i ryggen. Helge Seip, Garbos gamle våpendrager, identifiserte seg med nye venner og utviklet en spesiell evne til å se på ethvert tilløp til motargumentasjon som uttrykk for fiendtlig innstilling, Halvdan Hegtun kunne ha formidlet mellom partene, men sviktet fordi han ble fløymann til høyre. Men mest av alt: Seip og Garbo selv hadde personlighetstrekk som hindret dialog da det begynte å røyne på. Slik møttes personer og politikk til det uunngåelige: Venstre sprakk etter midten, ja eller nei til EU.
Garbos framstilling av dette dramaet er et partsinnlegg, selvsagt. Men han er raus mot sine motmenn. Han tegner et nyansert bilde av Helge Seip, er overdådig sympatisk mot partiets klenodium Bent Røiseland, som burde ha gjort mer for å hindre splittelsen. Boka har dessverre en del korrekturfeil og mangler navneregister. Min innvending mot framstillingen gjelder ellers mangelen på egentlig distanse til egen gjerning. Det forundrer i dette tilfellet fordi Garbos modus jo er refleksjon. På den annen side er boka typisk for den norske memoartradisjonen: Å memorere om sitt politiske liv er å føre politikken med andre midler. I dette tilfellet er det bare så unødvendig, for det egentlige Venstre gikk ut av tida da Gunnar Garbos politiske strid var omme i 1973. Selv ikke Lars Sponheims opplivingsforsøk kan endre på det.
Av GUDLEIV FORR

© Dagbladet