Sleipt ufarlig

TEATER: Jean-Baptiste Moličre: "Tartuffe" Den National Scene, Bergen

BERGEN (Dagbladet): På Småscenen viser DNS en verdensklassiker i en ny oppsetning som preges av frisk talentfull ungdom, men dessverre også av uskyld. Dessverre, for Moličres "Tartuffe" med over 300 års erfaring som kynisk forfører, har stort forsprang.

"Han er en mann hvis ord man burde lytte til!" er det aller første som blir sagt om denne Tartuffe.
Det blir sagt mye annet før han selv kommer til syne. "Den fromme sjarlatan" opptar alle. Hykler eller helgen? Forbilde eller forfører? Farlig eller from? Alt i åpningsscenen, som er blitt kalt verdensdramatikkens mest effektive, er han usynlig til stede som hovedperson i en splittet og opprørt familie. Den eldre generasjon forguder Tartuffe. Familiefaren Orgon som Arne Jacobsen spiller underdaning inntil det anonyme, og Karin Hox' moral-hysteriske bestemor er fullstendig forblindet. Men også alle andre er på en eller annen måte "tartuffisert", som kammerpiken Dorine kaller det. Han har dem i sin fule hånd.
Bare Dorine som debutanten Miriam Sogn gjør uforferdet sjarmerende, lar seg ikke dupere av keiserens stadig nye forkledninger. Hun står på sitt, den sunne, folkelig fornuft.
Instruktøren Aksel-Otto Bull stoler på Andrč Bjerkes klare oversettelse og lager klare, ryddige, men lite lekne scener. Scenografen Kari Gravklev har laget et nærmest nakent rom, bare med en stor lysekrone mellom de motstående tilskuerplassene. Levende lys flakker, og veggene har en dypt forførende blåfiolett farge. Det er et rom for maktkamp, og ikke for noe familiedrama. Det er klokt tenkt.

Kors på smekken
Omsider kommer Tartuffe til syne. En blek, uflidd, nærmest sjaskete person som mest av alt virker livstrett, men så from, så from. Med korset i kjede dinglende mellom beina (ja da! Vi skjønner poenget!) tildekker han sjenerende utringninger med bortvendt blikk og skittent lommetørkle. Unge Mads Ousdal forfølger sin Tartuffe smidig og standhaftig gjennom alle utspekulerte krumspring fra bekjennelse til forførelse. Han får solid motspill av bl.a. Marianne Nielsens vakre, unge fru Elmire og Tore Nysæthers uangripelige svoger Cleŕnte. Men Ousdals Tartuffe er mer sleip enn farlig. Han mangler den giftige, destruktive kraften som er fatal for ham selv og andre. Spilt med moteriktig ironisk distanse blir Tartuffe mer en posør enn en selvforaktende forfører. Ennå er nok rollen for gammel for Ousdal.
Av ANNETTE MÜRER

© Dagbladet