Overveldende, ambisiøs og kresen. Men Gordon Hølmebakks novelleantologi "Cargo" har også problematiske sider.

Hølmebakks flaskepost

Hølmebakk, Gordon (red): "Cargo"

Gyldendal, 652 s. Kr 425

Gordon Hølmebakk har fått lov til å gjøre en jobb mange må misunne ham: Forsyne seg av verdens novellekunst og samle det han liker best i en usedvanlig omfangsrik antologi.

Resultatet er overveldende, og det blir umulig å møte en slik bok, som ikke utgir seg for å være representativ for noe annet enn redaktørens lesning, med innvendinger mot alle de novellene/forfatterne som ikke er kommet med. Sagt på en annen måte: En antologi som denne tåler godt etterlysninger av utelatte forfattere. Eller jeg kan innvende at jeg ikke synes den utvalgte Cortazar-novellen yter dette søkende og utforskende forfatterskapet rettferdighet, likeledes Elsa Morantes novelle. Utvalget står og faller på om hver og en av de utvalgte novellene forsvarer sin plass i en så ambisiøs og dermed kresen antologi som "Cargo" er.

Lagring
Hølmebakks utvalg hviler på forfatterskap som har vist at de tåler til dels lang lagring. Enkelte av novellene er så "gamle" at de tøyer grensen for hva man kan forstå som noveller fra siste halvsekel, og det er et sterkt aldrende lag Hølmebakk har satt sammen. Gjennomsnittsalderen på de 13 forfatterne som fremdeles er i live, er 72 år. De øvrige 25 finnes ikke lenger blant oss, blant dem noen unge døde; Isaac Rosenfeld, Stig Dagerman og Flannery O'Connor. Seks av de forfatterne som har funnet nåde for Hølmebakks blikk, har mottatt nobelprisen; Ivo Andric, Isaac Bashevis Singer, Samuel Beckett, Patrick White, Heinrich Böll og Gabriel García Márquez; flere av dem kunne godt ha fått den, og noen burde fremdeles ha grunn til å håpe på nyheter fra Stockholm, da særlig Doris Lessing, Hugo Claus og Günter Grass. Blant de øvrige forfatterne føler jeg trang til å nevne Juan Carlos Onetti, Alice Munroe, Juan Rulfo og Adam Bodor.
Hølmebakk har selv ønsket å skape en antologi som kan måle seg med Sigurd Hoels "All verdens fortellere" fra 1950. Det kan det ikke være tvil om at han har lykkes med, og jeg tror hemmeligheten ligger nettopp i at han har stolt på egen lesning, uten å ta altfor mange andre hensyn. At halvparten av forfatterne må kunne sies å tilhøre Hølmebakks egen generasjon, kan neppe tilskrives tilfeldighetene. Det er snarere en påminnelse om at vi alle, også de mest lydhøre blant oss, er barn av vår tid, begrenset av våre erfaringer. "Cargo" blir dermed en bok som bekrefter, ikke spår, litterære mesterverk Hølmebakk i mange år har hatt et nært forhold til.

En standard
Hølmebakk har satt en standard for liknende utgivelser med "Cargo". Samtidig må jeg spørre: Hva er galt med novellen? Hvorfor kan den ikke få leve sitt eget liv, også i antologier, uten å bli kategorisert, mystifisert eller gjort til offer for alle mulige slags forsøk på å gripe hva en novelle egentlig er, eller enda verre, hvordan den blir til?
Hølmebakk bruker sitt forord blant annet til nok et utfall mot biografien som sjanger, men mer overraskende er det at han benytter anledningen til å trekke den korte novellen i tvil til fordel for den lange, som er godt representert i "Cargo". Han gjør det på denne måten:
"En dag har man fått nok av de gamle antologitraveres i og for seg prisverdige, i alle fall harmløse kvaliteter: Isbjerget av det usagte under det nesten ikke sagte, det overraskende sluttpoeng, den småhumrende satire, den endeløst oppfinnsomme utbretten av menneskelige svakheter, tilfredsstillelsen ved å kunne føye ens avstandtagen eller tilslutning til moralske holdninger alle kan være skjønt enige om (...) Det knappe format er slett ikke alltid ensbetydende med Kleinkunst; sikkert er bare: Noen av de betydeligste noveller som er skrevet i de siste femti år, har ikke kunnet finne seg til rette med det korte format."

Harmløse
Man kunne like gjerne sagt at noen av de betydeligste novellene har funnet seg utmerket godt til rette med det korte format. Bare i Norge på 1990-tallet er det utgitt flere novellesamlinger som viser at den korte novellen er lang nok for vesentlig litteratur.
Dermed har man sagt like lite. De harmløse kvalitetene Hølmebakk mener karakteriserer den korte novellen, kan dessuten utmerket godt brukes til å beskrive flere av denne antologiens lange noveller. Men la det ligge. Det er prisverdig at også de lange novellene kan finne veien til en antologi, og rett skal være rett: Få har som Hølmebakk i flere tiår holdt fram også den korte novellen. Mitt poeng er at jeg ikke kan forstå hvorfor nettopp novellen så ofte skal utsettes for slik meningsløs polemikk. Litteratur handler om å finne fram til et uttrykk som føles gyldig, samme hvilken sjanger man skriver i.
I enkelte museer må man tvinge seg selv for ikke å løpe grådig beundrende fra det ene maleriet til det andre. På samme måte må "Cargo" møtes med selvpålagt disiplin. Det er ikke alle novellene som kan ytes rettferdighet i en slik antologi, de plasseres i et selskap der de ikke hører hjemme, og de mest stillferdige kan lett overdøves i et cocktailselskap som dette. Men det er et problem bare leseren kan løse, ved ikke å lese to-tre noveller i slengen, noe som med dette utvalget er ekstremt fristende.
TERJE HOLTET LARSEN

© Dagbladet