En "poeta minor" må det være lov å kalle Eilif Straume som nå debuterer med egne dikt etter et langt liv i poesiens tjeneste.

En dikter av de mindre

Straume, Eilif: "Mellomaktsmusikk"

Aschehoug, 56 s. Kr 158

Amatør, sier vi, og mener det gjerne nedsettende. Men egentlig er en amatør en som hengir seg til noe, for eksempel til poesi, uten å ha det til levevei.

Eilif Straume har lagt bak seg en lang økt i poesiens tjeneste som kritiker i Aftenposten. I forhold til poesien har han vært en sann amatør. Han har også vært en diktets ambassadør med sin entusiastiske, åpne, nysgjerrige holdning.
Nå er arbeidsøkten over. Og han nærmest markerer det med en diktsamling, "mellomaktsmusikk". Spørsmålet er: Er den skrevet av en amatør? Eller av en lyriker som først står fram i sin alders høst?

Velmenende
Hvis vi skal tro ham på ordet, så er diktene blitt til i løpet av hans korte otium. Diktordene har biet sin tid, de "har stått/ som passasjerer ved landgangen hele livet:/ Skal du snart slippe oss i land". Og Straume har ikke store pretensjoner med sin poesi. Ordene "slipper i land på en betingelse/ at de skal lyse og varme". De får et velmenende mandat, de skal tjene en god sak.
Og da er det som duket for det dårlige diktet. Straume er langt fra ukjent med konstellasjonen: dårlige dikt til en god sak. Da blir spørsmål nummer to: Går Straume selv i fella? Han gjør det ikke hele tida. Men vi skal ikke lete lenge i hans dikt for å finne vers som disse: "Din lykke blir til godhet imot andre/ din hemmelighet/ til skarpsyn og til vilje." Det er noe de fleste vil kunne skrive under på. Men det gale er: De fleste vil kunne skrive slik. "Hatprofeter og knyttnevepredikanter leder menneskemillioner," skriver han. Og han klarer ikke å løfte diktet ut av selvfølgelighetenes domene. Det blir poesi av "sekundær orden".

Skjørt
"Sekundær orden" er ellers et begrep Straume benytter, ikke om ord, men om fenomener. De må være i slekt med det Wildenvey omtaler som "ensomme ting". Og når Straume vender seg mot mørket, når han lodder det uutgrunnelige, "den store gåten/ menneskesinnets verdenshavsforsenkninger", når han nærmest blir stående og stotre og stamme, ("her svikter ordene, og bokstavenes/ broer brister"), da vinner diktet seg, da utkrystalliseres poesi.
Jeg er også svak for det tilsynelatende enkle, balladeaktige "Barndom". Og diktet "Til en sønn", der han ømt nagler fast minnet om sin døde sønn, i vare rytmer og såre ord. Det er ikke hardt i veden. Det er skjørt. Men det tipper ikke over.
Ordet amatør knyttes så lett til ordet inferiør. Så jeg dropper amatør. Men en "poeta minor" må det være lov å kalle Straume. Han er en av de små poetene som ferdes ved foten av parnasset. De er heller ikke å forakte, står det i "Litterært leksikon".
JAN JAKOB TØNSETH

© Dagbladet