gjennom historien om William Nygaard den eldre - han som bygde opp Aschehoug Forlag.

Storverk om Nygaard

Rudeng, Erik: "William Nygaard 1865- 1952.

Aschehoug. 460 s. Kr 348

"William Nygaard den eldre," sier vi nå om patriarken i vårt familieeide, nasjonalt sinnede forlag Aschehoug - nå 125 år. Den "gamle" William Nygaard kjøpte seg inn i 1888, 23 år gammel og ledet det til sin død i 1952. Sønnesønnen, "unge" William, var da bare ni, men har de siste femten år vært en nestor i norsk forleggeri og ble verdensberømt høsten 1993.

"Nygaard, var det visst," sa man derimot i Kristiania i forrige århundre som man begynte å merke seg en høy og mager tidligere student, sønn av en bergensk radikal målmann og lærer og en halvt engelsk kapteinsdatter, som visst hadde skaffet seg et rikt gifte i Fredrikshald og siden kjøpt bokhandel og forlag i hovedstaden. Femten år senere hadde avisoverskrifter, karikaturer og fotografier gjort ham landskjent; for der var jo han som ville ha norske forfattere "hjem" til norske forlag. "Der går sir William av Aschehoug," sa forfatterinnene rundt Sigrid Undset og andre som likte og kjente ham.

Detaljer
Folkemuseets direktør Erik Rudeng, historiker med fortid i Aschehoug, har levert fire hundre tettpakkede sider om denne mannen. Herværende anmelder har forgjeves lett etter feil og tegn på at biografen har tildekket problemene. Som leser fjetres man i stedet både av den store fortellingen og det utall detaljer som drysses nedover sidene slik bare den erfarne kulturhistoriske skribent kan dosere dem. På kjøpet får man kildekritikk, referanser, navneregistre og slektstavler nøyaktig slik alt skal og bør være. Takk!
Biografien er forlagets gave til seg selv og kultur-Norge, for vår tids William Nygaard er stolt av kultur og tradisjon i forlaget og dets ledende rolle innen norsk forleggeri. Men den som leser denne boken, vil aldri få følelsen av pliktvisitt gjennom Norges høykulturelle bastioner. I denne fortellingen, rikt illustrert med familiebilder, møter vi først og fremst en familie med syv barn, sjåfør og stor tjenerstab og glir inn i forundret fascinasjon av livet rundt en patriark fra første del av dette århundre og en livsform som ikke finnes lenger.

Radikal
William Nygaard ble forlegger for halvparten av sin tids norske forfattere, kjente professorer i mengder gjennom sin far, alle de edle familier i landet gjennom sin svigerfar, og har drukket og sviret med halve den norske advokatstand. Mannen var en med "tid til alt", fortalte avisene, han sto sentralt i partiet Frisinnede Venstre, satt på Stortinget, var styreforman for Nationaltheatrets styre, var med på å planlegge Vigelandsanlegget og restaurere Nidarosdomen, og er uomtvistelig en "stor" mann. Men bare noen "store" menn er virkelig spennende; og mang en spennende mann har lite mer å rå over enn sin kraftige utstråling. Biografien har arvet sin form fra romanen og martres derfor av genrens krav om at helten skal være spennende, hemmelighetsfull, utkjempe drabelige slag og oppleve stadig nye eventyr. Problemet er at William Nygaard ikke var "spennende" på den måten. Han kom opp i kamp, men overlot da alltid våpenføringen til andre. Erik Rudeng har derfor vært ekstra var for å oppdramatisere mannen. Men når et fortellergrep passer situasjonen, tar Rudeng det i bruk. Rektorsønnens kamp om patrisierdatteren Constance skildres som en askeladds strid for en viljesterk prinsesse; for såpass sosial avstand var det i forrige århundre mellom fattigfornem embedsstand og grunnrikt patrisiat.
Migrene
Tonen i Wiel/Nygaard-hjemmet var radikal og nasjonal, men diskret og fornem. Sønnen Mads fikk advarsel fra sin far mot de vulgære riksmålstilhengerne på Frogner, hele familien akket seg over vulgære grosserere, spekulanter og nyrike. Man drakk melk og spiste grovt brød selv om man var velhavende. Sporty skulle de også være, døtre som sønner, uredde og frittalende. Eldstedatter Constance, kalt "Pus", var radikal og selvstendig, oversatte bøker, og som konsulent og speider bidro hun til Aschehougs ry som "kvinneforlag" og foretrakk radikale kvinneforfattere og bøker om offervillige kvinner i kamp mot krig og nød, til farens økende irritasjon.
William Nygaard led av migrene som ødela professorkarrieren, og brøt gradvis kontakten med sine mest akademiske venner. Constance ergret seg over udannede forfattere og nyrike forretningsmenn, bekymret seg for sine barn og sin aktive mann og spiste seg stor og før, til trøst. Andre har utviklet dypsindige psykoanalytiske resonnementer på langt tynnere grunnlag, men Rudeng avstår. Hovedpersonen Constance får dø uten at det skaper vendepunkt i fortellingen. Da en av døtrene fikk hjertekrampe og døde av det etter å ha reddet familiens yngste sønn fra å drukne, unngår Rudeng også å bli tåredryppende, og lar familiens nøkterne helligholdelse av redningsdøden danne normen for sin prosa.
En boksnekrer med mer tabloid sinnelag enn Rudeng ville utnyttet en såpeopera som Dynastiet og der funnet effektive fortellergrep. Og i familien var det temperament, karakter og skjønnhet nok til å pirre de fleste. Den politisk radikale datter, Pus, var stor, blond og frodig, og levende engasjert i forlaget, men hennes kjønn hindret henne - selv i denne radikale familien. Den velkledde, vakre, mørke og inngiftede "nevø" Johan Grundt Tanum så seg en tid som kronprins i dynastiet, og kunne ha vunnet sir William. Men Pus spilte opp til morens instinkt for egne sønner. Slik fikk den kraftfulle Tanum Aschehougs bokhandel, den lærde, men veikere sønn, Mads, ble juniorsjef i forlaget.

Verdig
Rudeng leker såvidt med disse intrigemønstrene, men lar helst leseren flyte komfortabelt på en flod av kunnskap om litteratur, kultur og politikk i mellomkrigstiden og den tyske okkupasjon. Magisteren forble junior i forlaget, hadde knapt nok frihet til å stenge døren til fars kontor, under okkupasjonsårene måtte han vekk av politiske grunner. Mads Nygaard hadde grunn til å bli trett og bisk, at han skulle dø en måned før den gamle enehersker gjorde hans skjebne enda mer sørgelig.
William Nygaard loste sitt forlag skadefritt gjennom krakket i 1899 og flere senere forlagskriser, kjempet med det aggressive Gyldendal i 1920- og 1930-årene til balansen ble gjenvunnet og styrte på avstand sitt forlag temmelig skadefritt gjennom okkupasjonsterrenget også. Nygaard ønsket at hans forlag og medarbeidere skulle stå bak de grundigste bøkene på det norske markedet, og var selv en pirk med detaljer. Derfor er det dobbelt gledelig at Erik Rudengs bok er blitt den gamle patriark så verdig.
NILS JOHAN RINGDAL

© Dagbladet