Lavmælt og sympatisk presenterer Bodil Stenseth det hun har på hjertet om seksualiteten og historien.

Humanistisk folkeopplysning

Stenseth, Bodil: "Ekteseng og bordell - om 1790-tallets seksualopplysning

Aschehoug 215 s. Kr 268.

Mange tror at den såkalte "seksuelle revolusjon" var noe helt nytt som vokste fram på 1960-tallet, og at vår tids "naturlige" seksualitet utelukkende er et resultat av de siste tiåras kjønnslige frigjøring.

Så enkelt er det nok ikke. For også det som anses som naturlig i dag, er betinget av vår kulturelle arv. Eller som historikeren Bodil Stenseth sier det: "Vi er slaver av en moderne fortid."
I sin siste bok går Stenseth to hundre år tilbake i historien, for å vise oss hvilke mentalitetsmessige forutsetninger som ligger til grunn for vårt syn på seksualiteten. Hun tar oss med til den seine opplysningstid, da troen på naturens betydning var avgjørende - også i forhold til menneskelig atferd. "Om 1790-tallets seksualopplysning" lyder bokas undertittel, og leseren forstår at tanken om seksuell rådgivning neppe er av så ny dato som man kanskje skulle anta. Det har da også vært lite kjent hittil, dette at seksualopplysning faktisk var en motesak her til lands allerede for to hundre år siden.
Stenseth har dessuten valgt seg et særegent og takknemlig kildemateriale, som bidrar til å gi teksten en betydelig underholdningsverdi. Ved utstrakt bruk av disse skriftlige kildene, framvises et direkte og til tider pikant bilde av forgangne tiders moral og umoral. Våre forfedre og -mødre hadde i sannhet sitt å slite med, enten de nå var syfilitiske "Horekarle", "veneriske Ammer", eller rett og slett bare skyldbetyngete "Onanister".

Sexfiksering
Sentralt i boka, som representative eksempler på opplysningstidas naturalisme, står to folkelige håndbøker om seksualitet fra slutten av 1790-åra. Og tittelen er det lite å si på: "Medicinsk-diætetisk Brudegave for Nyegifte og for Ynglinge og Piger, som ere i Begrep med at træde ind i Ægtestanden" og "Æskulap eller Lægen i Venus Tempel. En Nød- og Hjelpebog for Glædespiger og deres Kunder". Stenseths poeng er at disse populærvitenskapelige skriftene, basert på sin tids nye naturvitenskap og medisin, viser oss et syn på kjønnslivet som dypest sett står for mye av det samme som vi finner i dagens vestlige mentalitet. Eller som hun sier det: "Det var på slutten av 1700-tallet at sexfikseringen og det moderne forestillingsmønsteret tok form. (...) oppfatningen av kjønnsdriften som grunnleggende for menneskets fysiske og sjelelige sunnhet, begynte å bli integrert i Vestens kulturelle selvforståelse. (...) Naturen blir det evangelium som definerer seksualmoralen."
Mennesket reduseres med andre ord til et driftsvesen, underlagt naturens lover mer enn sin egen frie vilje. I bokas innledning forteller Stenseth om hvordan hun tilfeldigvis kom over disse skriftene, og om hvordan de ved sin åpenbare, mentalitetshistoriske betydning ansporet henne til å skrive denne boka - som et "opprør mot vår tids kroppsfiksering og kjønnstenkning". Hennes uttalte målsetning er å bekjempe den naturalistiske tankegangen, som fremdeles er virksom. Hvorvidt hun lykkes, er vanskelig å vite. Og egentlig er det ikke så viktig heller. Det interessante er at hun prøver.

Frigjorte?
For hvor frigjorte er vi egentlig i dagens samfunn, der tilfredsstillelse av seksuelle drifter er opphøyd til en nærmest absolutt standard for lykke og selvrealisering? Stenseths svar blir at det slett ikke handler om frigjøring, men om fraskriving av ansvar. Og hun betrakter naturalismens mentale arv som et etisk problem, all den stund den bidrar til å frata oss ansvaret for våre handlinger. At det Stenseth omtaler som "vitenskapelig dogmatisme" har fått oss til å tro at vi primært er driftsvesener, det forhindrer ikke at vi kan velge å vektlegge noe ganske annet. Det er et tilbakevendende spørsmål innen deler av sosial- og naturvitenskapen, dette med arv og miljø - og enkelte synes å ha vondt for å forstå at det alltid vil handle om en vekselvirkning.
Og om hva man velger å legge vekt på. Men herom strides man altså, i en tid da tvilsomme biologiske forklaringsmodeller yngler som aldri før. I et slikt klima er det befriende å støte på en virkelig humanistisk stemme, som insisterer på at menneskets verdighet nettopp er knyttet til verdien av egne valg. På lavmælt og sympatisk vis har Bodil Stenseth faktisk noe på hjertet, og hun presenterer sitt stoff med distanse og blikk for gode poenger. Selv funderer hun avslutningsvis over om hun går i utakt med tida, men det spiller mindre rolle. Humanistisk folkeopplysning er det alltid behov for.
CHRISTOPHER HALS GYLSETH

© Dagbladet