Ernst Jüngers "I stålstormer" vitner om en gudbenådet skarp iakttakelsesevne som setter seg ut over all ideologi.

Stålstormens mesterskap

Jünger, Ernst: "I stålstormer"

Oversatt av Pål Norheim og Jon Alfred Smith. Tiden Norsk Forlag. 245 s.
Ernst Jüngers "I stålstormer" hører blant de store krigsromaner i verdenslitteraturen. Den nevnes sammen med Erich Maria Remarques "Intet nytt fra Vestfronten", Norman Mailers "De nakne og de døde" og Väinö Linnas "Ukjent soldat"Disse romanene gjør et uutslettelig inntrykk både fordi de så overbevisende frammaner krigens gru og meningsløshet, og samtidig er opplevd og sanset litteratur av betydelig format.

Det samme kan man si om "I stålstormer", som nå er kommet på norsk i en sober, naturlig og presis oversettelse av Pål Norheim og Jon Alfred Smith. Jüngers eminente og kjølige prosa er gitt en ledig og idiomatisk norsk språkdrakt. Den tyske forfatteren er nemlig en språkets mester og bruker en suggestiv og samtidig nøktern stil for å gjenskape skyttergravenes og granateksplosjonenes inferno.
Styrken i den tyske grunnteksten er langt på vei gjenskapt i oversettelsen. Det står det respekt av.

Frontsoldat
Man kan vanskelig anmelde en bok som kom i 1920 og som er anerkjent som et mesterverk. Men Ernst Jünger er altså frontsoldaten som ble forfatter og som har fortalt historien om materialslagenes larm, meningsløshet, inferno - om deres innhold, teknikk og indre sjel - på en måte som ingen andre.
Hard, blodig og nådeløs ruller granatene, prosjektilene, maskingeværsalvene og døden over Ernst Jünger og hans kamerater. De møter en fysisk og psykisk tilintetgjørelse av en nesten overjordisk kraft.

Overmennesket
Allerede skildringen av hans første møte med granatdøden i en liten landsby i Champagne, der prosjektilene med ett pløyer inn i kameratene, er skildret med en uhyggelig realisme og gru i detaljene. "Krigen hadde vist klørne og revet av seg sin godmodige maske," skriver Jünger.
Og krigen er gåtefull, upersonlig, hendelsene ligger hinsides soldatenes erfaringsverden, det er som å møte et gjenferd på høylys dag.
Frontsoldaten Jüngers dagbok inneholder uvanlig presise detaljskildringer av skuddsår, leire, søle, våpen, angrep, desperasjon og sløvhet, og eier likevel en besettende dramatikk. For dette er ingen krigens protokoll. Dette er i like stor grad en skildring av hvordan krigen skaper overmennesker. Først og fremst overmennesket Ernst Jünger som forvandles fra en naiv og følsom skolegutt til en jernhard, demonisk frontkriger.

Hitler
Krigen overbeviser ham om åndens kraft, om motets betydning, menneskets jernvilje, om at mennesket kan utrette det utrolige, og overvinne alt. Ut av krigens stålstorm fødes den besatte kriger, såret utallige ganger, dekorert og bejublet, en krigshelt, javel, men mer enn det.
Ernst Jünger har fått troen på at de som har trosset krigens helvete kan skape en ny verden, der teknikk og menneskelig styrke kan forenes. Han og de andre heltene er kallet, som en annen Hitler, til å frelse både Tyskland og verden. Og i den nye verden har verken liberalismen eller demokratiet noen plass.
Dette budskapet er blitt hengende ved Jünger, enda han i flere bøker tok oppgjør både med nihilismen og despotiet, og til tross for at han foraktet Hitler og tidlig forberedte et opprør mot ham.

Ny konservatisme
Men langt på vei har nok likevel den tyske forfatteren Walter Jens, tildigere leder for gruppe 47, nå direktør for Kunstakademiet i Berlin, rett når han sier at Jünger har hatet demokratiet som pesten. Jens sier også at Jünger gjennom sin forherligelse av krigens helter foregrep Hitler og var med på å berede jordbunnen for fascismen i Tyskland.
Jünger kjempet for øvrig også som offiser i den annen verdenskrig, denne gangen på Østfronten, og mange trekk i hans ideologiske budskap - det framgår av hans seinere bøker - vitner om en ekstatisk tro på overmennesket, på kampens lutrende kraft og på teknikken som midlet til frelse.
Jünger er også tatt til inntekt for den nye konservatismen i 1980- og 1990-årene. Tidsskriftet "Junge Freihet" viet da også et helt nummer til forfatteren da han fylte hundre år i 1995. Og Jüngers forakt for en likhetsideologi og hans dype hengivenhet til tyske røtter, og beundring for militært mot vekker åtgaum blant unge fascistsympatisører. Hans devise "jord, fedreland, patriotisme" gjorde hans landsby Wilfingen til et valfartssted i mange år, der tusener kom og la ned blomster på graven til hans sønn, krigshelten Ernst, som falt i 1945.

Enestående
På den annen side vitner både "I stålstormer" og andre av hans bøker om en gudbenådet skarp iaktakelsesevne som setter seg ut over all ideologi. Som ingen andre skildrer han mennesket underlagt teknikkens Molok, enten det er fabrikken, trafikken eller krigen. Jüngers evne som iakttager og seer er formidabel, og det er denne evnen som gjør "I stålstormer" til noe enestående.
Det var også det som fikk François Mitterrand, Helmut Kohl, Felipe Gonzales, og mange andre framtredende menn og kvinner - ikke minst franske forfattere - til å besøke ham og hylle ham i Wilfingen. Og det er det som får en norsk leser til nesten å føle på kroppen hva materialslagenes virkelighet innebærer.
KARSTEN ALNÆS

© Dagbladet