Hardt om kvinneliv

Kincaid, Jamaica: "Mors egen historie"

Oversatt av Kari og Kjell Risvik Cappelen. 183 s. Kr 298

"For slike som oss var det nærmest en naturlov at vi skulle forakte det som var mest likt oss selv," tenker Xuela i "Mors egen historie", Jamaica Kincaids tredje roman.Xuelas identitet er uløselig knyttet til karibisk historie, hun er resultat av møtet mellom slaver og koloniherrer og rommer dermed u- forenlige motsetninger: I henne lever både de beseirete og seierherrene.

Fra tidligere kolonier har det i de siste tiårene kommet romaner der mye av kraften finnes i det politiske opprøret og den episke bredden. Denne romanen ligger ikke innenfor trenden "bred og frodig beretning fra 3. verden". Den er langt mer utfordrende enn underholdende - og dermed langt mer spennende enn enkelt fortalte romaner. Jamaica Kincaid er født på Antigua i 1949, men utvandret til USA som 17-åring og gikk fra å være vaskehjelp i The New Yorker til å bli skribent i samme magasin. Et sosialt sprang som tydelig har gjort forfatteren i stand til å skrive om identitet på en kompleks måte.

Morløs
Xuela er morløs, moren dør idet hun blir født. Faren har både skotsk og afrikansk blod i årene, han er politimann med behov for å heve seg over sin egen befolkning. Xuela settes bort til en fattig kvinne, de første ordene hun lærer å lese er: Det britiske imperium. Sju år gammel hentes hun av faren, får stemoren som fiende, havner hos et ektepar hvor hun blir ektemannens elskerinne, tar abort, rømmer, møter nye menn, bestemmer seg for aldri å sette barn til verden og aldri bli offer for kjærligheten, men velger til slutt en av "seierherrene", en hvit mann som hun overlever.
Dermed blir Xuela et levende paradoks: En av de beseirete som fra begynnelse til slutt insisterer på å bestemme over seg selv. Nøkkelen til paradokset ligger bl.a. i morløsheten: "Det var ingen som iakttok og betraktet meg, jeg iakttok og betraktet meg selv." Savnet av moren får dobbeltaspekt: Xuela savner like mye å se morens ansikt som hun savner en som kunne se henne slik hun er innerst inne. Den som ikke blir sett, får aldri klarhet i sin egen identitet. På infløkt vis kretser "Mors egen beretning" om identitetsbegrepet: Hvem er man når man verken kan definere seg i forhold til en familie eller et folk, men består av en kaotisk blanding:

Heftig
Det som pirrer i denne romanen, er verken ytre hendelser eller eksotiske beskrivelser. Karibisk historie og kolonitid ligger bak kvinneportrettet, men det "fargerikt eksotiske" er fraværende. Det er fortellermåten og språket som gjør inntrykk. På en hard, men også heftig måte kretser "Mors egen historie" rundt spørsmål mange av oss må stille. Hvordan skal man overleve når man ikke har følelsen av at det finnes noen trygg vegg mellom seg og verdens svarte rom?
TOVE NILSEN

© Dagbladet