Sjokkerende teater

TEATER:Mark Ravenhill: "Shopping and Fucking". Out of Joint på Pusterviksteatern

GÖTEBORG (Dagbladet): Kan teatret ennå sjokkere i dag? Ja, det kan det - og ja, det gjør det i Mark Ravenhills kultstykke "Shopping and Fucking". Men ikke så mye på grunn av scenene med rå munnsex, kokainsniffing og blodig analsex som på grunn av den perverterte og etisk tomme tidsånden dette foregår i.

En tidsånd der alle menneskelige forhold er redusert til forretningstransaksjoner.
"Shopping and Fucking" er allerede utropt til en samtidsklassiker i England. Skuespillet slo ned som en bombe i fjor høst, og fikk sjokkerte og begeistrede engelske publikummere og kritikere til å søke tilflukt bak sandsekkene. Det fikk dessuten stappfulle hus hele veien. Først på Royal Courts eksperimentscene Theatre Upstairs, før det ble flyttet til Gielgud Theatre i teaterstrøket West End i London.

Frontfigur
På grunn av suksessen og det provoserende innholdet ble 30-årige Mark Ravenhill raskt utropt til frontfigur blant de "nye, ville" dramatikerne i England. Dette skapte også et internasjonalt sug etter gruppa Out of Joint og regissør Max Stafford-Clarks oppsetning, nesten på linje med hva populære rockeband opplever. Sist uke startet stykkets verdensturné i Göteborg, (riktignok med ny casting, men med samme regissør). Seinere følger USA, Australia og Israel, før en ny englandsturne i 1998.
Lulu, Robbie og Mark heter de tre hovedpersonene som deler leilighet i London. De er alle midt i tjueåra og ganske velutdannede. Robbie er biseksuell, og har et forhold til Mark. På Pusterviksteaterns nøkterne black-box-scene i Göteborg, der ordene "shopping and fucking" blinker i neonlys over scenen, starter spillet når Mark ønsker å finne ut av livet sitt. Denne typiske representanten for "E"-generasjonen ("E" står for ecstasy-pillen) vil undersøke om det er mulig å ha et følelsesliv når man ikke skaper følelser ved hjelp av kjemiske preparater.

På drift
Med dette startpunktet skildrer Ravenhill en ungdomsgenerasjon på drift i et moralsk og sosialt vakuum. Ungdom som lever i en verden av perverte verdier, der alt som har med menneskelighet å gjøre er redusert til et spørsmål om kjøp og salg. "Penger er sivilisasjon", er stykkets sentrale replikk. Tilfeldig sex, tv-shopping, dop, junkfood og junk-jobber er aksen livene deres dreier seg om. Sex er noe man kjøper, og butikktyveri gir seksuelt kick. Det er snev av "Trainspotting" i stykket, en dash Tarantino og litt Bret Easton Ellis. Sistnevnte for øvrig en forfatter Ravenhill mener fanger den tomheten dagens tjueåringer i de turbokapitalistiske vestlige samfunn føler.
Det er scener her som er vemmelige og i grunnen ganske triste, selv om det ypperlige ensemblet i Out of Joint spiller naturalistisk og usentimentalt. Oppsetningen som sådan har dessuten mye svart og bisarr humor, og vittig ironi. I en av de sterkeste scenene har Mark, (livstrett gestaltet av Lloyd Hutchinson), som ikke klarer å holde seg lenge unna den fristende verden av stadig sterkere følelseskick, blødende analsex med den 14-årige gutteprostituerte Gary (meget troverdig spilt av Russell Barr).

Bisarr lek
Seinere tar Mark med seg Gary til de to andre i leiligheten. Der driver de en bisarr lek med å fortelle historier til hverandre. For som det heter "For lenge, lenge siden fantes det store historier. Historier så store at du kunne leve et helt liv i dem. Troen på Gud. Streben etter opplysning. Marsjen til sosialismen. Men de døde alle sammen. Så nå må vi hver og en lage våre egne historier. Små historier som bare er våre."
Disse postmoderne tankene får sin grelle konsekvens på scenen når den prostituerte Gary forteller sin historie. Han har vært seksuelt misbrukt av sin stefar. Alt han vil er å oppleve kjærlighet. Men den eneste kjærligheten han kjenner er smerten, smerten i et overgrep. Scenen ender med at Mark må gjøre som stefaren, ta en kjøkkenkniv og stikke den i Garys anus.
Det er voldsomt, og i motsetning til teatertradisjonen fra Aiskhylos til Ibsen, som bare omtaler uhyrlighetene, viser Ravenhill dem på scenen.

Blir hørt
Det som likevel gir den beske smaken er ikke de teatrale sjokkscenene, men selve tomhets- og livsfølelsen i stykket, denne metaforen på en tid som er gått helt av hengslene. "Shopping and fucking" kan neppe sies å være et dekkende realistisk bilde på vår materialistiske, dop- og sex-fikserte vesteuropeiske samtid. Men Ravenhill har i det minste fanget inn noe ved vakuumet som preger en hel generasjon i vår dysfunksjonelle tid. Var det for øvrig ikke denne generasjonens framtid man egentlig burde diskutert i en valgkamp?
Om enn "Shopping and Fucking" har tekstlige svakheter (en usmakelig scene hvor prinsesse Diana inngår i en seksuell fantasi er strøket i nyoppsetningen), ligger Mark Ravenhills fortjeneste i å vise at teatret både kan ta sin samtid på alvor, samt å formidle det på en måte som blir hørt i dagens larm. Han er nå for øvrig i gang med en bearbeidelse av Faust-myten. I "Faust 1997" er Faust blitt filosofen Foucault, som sammen med en ung gutt (datagründer Bill Gates' sønn) legger ut på tur på Amerikas vestkyst. Video, nettsurfing, sex og vold er noen av ingrediensene.
Kanskje bør også norske teatre se nærmere på denne brutale og briljante samtidsdikteren?
HANS ROSSIN·

© Dagbladet