Ordrik debutant

Isaksen, Runo: "Åpen bok"

Aschehoug, 265 s. Kr 268

Hvem som leser hvem som en åpen bok i Runo Isaksens debutroman, tør være usagt. Eller skal vi tenke i andre baner? I retning en åpen slutt? En åpen tekst? Kanskje, kanskje ikke.

Boka forteller om en ung mann som drar til Paris med planer om å bli forfatter. På grunn av diverse begivenheter går forfatterplanene i stå. Den unge mann som bærer det originale navn Karl Jerker, drar i stedet hjem til Oslo og starter et antikvariat, og livet lukker seg om ham. På handlingens nåtidsplan (ti år seinere) konfronteres han med fortida, og tar et oppgjør med seg selv og sine svik og forsømmelser på det private plan.

Stevnemøte
Det handler selvsagt om kvinner, endog to, som han i rask rekkefølge har hatt et forhold til. Den ene blir med barn, et barn som den unge mannen har avskåret seg fra å ha omgang med. På grunn av særlige omstendigheter tvinges Karl Jerker til et stevnemøte med glemte år. Det svunne gjenoppstår som drøm og indre monolog.
Denne selvransakelsesprosessen likner en smertefull forløsning og en mulig åpning ut av den lukkede sirkelen Karl Jerker har vandret i. Kanskje blir resultatet at han kan realisere sine forfatterplaner ti år på etterskudd.

Såre velkjent
"Åpen bok" handler om denne prosessen samtidig som den i seg selv vitner om dens realisering som bok, en bok som ikke lukker seg om fortida, men åpner seg mot framtida. Åpenhet har blitt en intetsigende klisjé som betegnelse på en tekst. Her gir begrepet kanskje likevel mening, om enn på en litt uvanlig måte.
Ellers lyder historien såre velkjent. Det er den også, men kompositorisk og fortellerteknisk skiller "Åpen bok" seg ut fra det store gross av oppgjørsromaner - om enn ikke nødvendigvis på fordelaktig vis.
Debutanten er født i det Herrens år 1968. Fortidshandlingen har han lagt til året 1988, nåtidshandlingen til nyttårsaften 1998 og nyttårsdag 1999 - med korte glimt noen dager bakover og framover. Hovedhandlingen er lagt til en stor nyttårsfest i det huset antikvariatet har sine lokaler i. Her befinner den ene av kvinnene seg, den andre er død, og dagen etter skal det arrangeres en minnestund. Dessuten har Jerker tilbrakt jula sammen med sin mor og sin sønn. Dette er bakgrunnen for dykket ned i fortida, men nettopp ved å samle det omkring nyttårsarrangementet (som også gir forfatteren anledning til en del satiriske utfall mot vårt hjemlige "åndsliv"), får det en særlig og annerledes karakter.

Selvfølgeligheter
Original, til tider fiks, til tider maniert, er også den utstrakte bruken av modale hjelpeverb og konjunktivfraser for å skape distanse mellom tekstens skjulte forteller og tekstens hovedperson. Debutanten vil i det hele tatt mye med sin fortelling, men produktet lever desverre ikke opp til denne vilje. Ordrikdom er ikke nødvendigvis et onde i en roman, men det kan være det. Isaksen er en mann av mange ord, og litt for ofte er det ikke annet enn ren fjærpynt som dekker over tomme selvfølgeligheter. Følgende setning er skrivemåten i et nøtteskall (om man kan tillate seg en slik metafor i denne sammenheng):
"(...)alle er vi på vei til noe, på vei fra noe og til noe, det kan være så mye, det kan være alt mulig, vi aner ingenting om det, om hverandre, om hva den ene og den andre går og bærer på akkurat nå, alle vi som passerer dette punktet denne kvelden, på vei til noe annet, bærer på noe annet, ingenting aner vi, vi bare vandrer forbi her alle sammen, ikke engang det enser vi, at vi passerer her, for det er ikke hit vi skal, men et annet sted, videre, alltid på vei til noe annet."
Runo Isaksen er på vei som forfatter, men de tomme ordene kommer litt for ofte i veien. Når han får ryddet opp i dette, kan vi vente oss litt av hvert.
ØYSTEIN ROTTEM

© Dagbladet