Midt i et glamorøst liv rammer tragedien. Totalt lammet, innestengt i en geléaktig kropp, evner Bauby å skrive en lovsang til øyeblikkene i livet.

Tankens frihet
Jean-Dominique Bauby var redaktør for det franske kvinnebladet Elle, han var 42 år gammel, hadde nettopp fått ny bil, en BMW, skulle hente sin sønn fra første ekteskap for å være sammen med ham, kjente seg frisk, livslysten, og lykkelig med sitt arbeid og sin samboer.

Bauby, Jean-Dominique: "Dykkerdrakt og sommerfugl" Oversatt av Tom Lotherington, Gyldendal, 114 s. Kr 108

Da rammes han av tragedien. Et hjerneslag isolerer ham fra verden. Det er et såkalt "locked in-syndrom". Hans åndelige evner er som før. Men kroppen er totalt lammet. Han kan bare blunke med venstre øye. Det holder ham i kontakt med verden og gir ham muligheter til å "skrive" om hvordan han opplever å være totalt innestengt i en kropp som ikke fungerer.
Om Bauby greier å bevise noe med denne boka, må det være at tankene kan fly og fantasien kan folde seg like fritt og frodig ut om kroppen er død og lammet. Bauby får all føde intravenøst. Han kan ikke engang svelge sitt eget spytt. Likevel forestiller han seg de mest raffinerte retter med smak, lukt, konsistens og farger - tennene løper i vann og han gasser seg i gastronomisk fryd. Han skildrer sykehuset og keiserinne Eugenie, Napoleon den tredjes hustru, som engang åpnet klinikken, vandrende gjennom rommene, både med ironi og vidd.

Usentimental
Sine to barn, Céleste og Théophile, som leker i sanden på stranda på farsdagen foran den hjelpeløse krøplingen av en far, gjengir han i usentimentale og skarpe bilder. Barna er livlige og kranglevorne, "mens de under en tilkjempet sikkerhet skjuler ubehaget som tynger deres små skuldre".
Jean-Dominique Bauby eier en skarp iakttakelsesevne. Han ser hvilke følelser, ubehag og angstreaksjoner hans siklende, ubehjelpelige og geléaktige kropp vekker. Han registrerer usikkerheten og fordommene som omgivelsene møter ham med - men også fortvilelsen og sorgen. Skildringen av timene før slaget kommer i bokas nest siste kapittel. Den svir fordi vissheten om livets sødme blir så mye større hos en som er blitt kapslet inn i et skall for evig.
Først og fremst er kanskje dette en bok om glede, sanselighet og nødvendigheten av å kjenne hver dag at man er til. Boka er en vaksine mot sløvheten. Den minner om at synet, følelsen, sansene, førligheten, ja at selve livet slett ikke er noen selvfølgelighet, men en ødsel gave som hvert øyeblikk kan renne ut.

Øyeblikkene
Derfor blir boka en lovsang til øyeblikkene, til de små bagatellene, krusningene på sjøen, en datters underlige tegning på veggen, til poesien i livet, gleden og det usigelige og flyktige som ingenting kan erstatte.
For øvrig forteller ikke boka bare om en tragedie som kan ramme mange av oss når som helst. Først og fremst minner den oss om den forpliktelsen overfor vår neste som det innebærer om man vil være et menneske.
KARSTEN ALNÆS

© Dagbladet