Anmeldelser

	The Rolling Stones «Bridges To Babylon» (Virgin)

Ingen grunn til å hyle ut i ekstase over Rolling Stones' nye album. Men Mick, Keith, Ronnie og Charlie klokker inn med æren i behold nok en gang.

Og det er ikke de hippe produsentene, de dyre studioene eller annen kosmetikk som gjør at Stones fortsatt er på høyden. De gjør det de alltid har gjort. Lager enkel rythm & blues-basert rock n'roll som i andres hender hadde endt opp som fryktelig ordinær musikk.
Men når Stones finner tonen gjør de gull ut av gråstein. Ta den første singelen fra «Bridges To Babylon», «Anybody Seen My Baby». Det er ikke noe spesielt ved den låta. På mange måter er den ganske flat og ordinær. Men når Mick Jagger hulker ut refrenget og de tre andre humper av gårde på kjent vis er det noe nærmest magisk som skjer.
Det er en kjemi, en atmosfære og en utstråling i det som blir prestert som gjør at man som lytter blir helt nummen. Mye av det andre Stones presterer på «Bridges To Babylon» er ikke på noen måte så sterke saker. I låter som «Flip The Switch», «Low Down» og «Gunface» begynner jeg å spørre meg sjøl hvorfor Stones gidder å holde på. Strengt tatt kunne de gitt seg omtrent da denne anmelder ble født, for 24 år siden, uten at det ville ha redusert deres bidrag til rockehistorien i nevneverdig grad. Men kanskje er det de små kickene som fortsatt teller for de gamle guttene.
Som når de i «Already Over Me» viser at de alltid vil være blant de beste til å lage tåredryppende ballader. Eller som når Mick i «Saint Of Me» blir demonisk som bare Jagger kan og samtidig sender en hilsen til sin egen «Sympathy For The Devil».
Nesten like diabolsk og besettende er «Out Of Control». Selv ikke en ung skeptiker som undertegnede klarer å stå imot når geriatrisk avdeling kommer smygende og hvisker inn i øret mitt at de ikke har kontroll. Og helt til slutt kommer jammen Keith med en perle også.
Den ytterst skjøre og hjerteskjærende melankolske «How Can I Stop» er en vakker liten sjelerensende gospel som gjør at jeg nesten angrer på at jeg ba Stones om å gi seg litt tidligere i anmeldelsen. Men bare nesten.
HÅKON MOSLET