Lars Roar Langslet skaper dybde og glød i portrettet av Christian IV.

Nyansert og fargerikt
Kan man skrive noe nytt om Christian IV? Etter de mange fremragende biografiene de siste årene ville vi forsverge at det lot seg gjøre. Ikke minst etter Bodil Wambergs psykologiske analyse av den motsetningsfylte fyrsten, og de mange monografiene om hans ulike virksomheter.

Langslet, Lars Roar: "Christian IV, Konge av Danmark og Norge", Cappelen, 246 s. Kr 329

La det være sagt med en gang. Om ikke Lars Roar Langslet føyer til nye trekk i portrettet av Christian, så har han skrevet en levende og vesentlig biografi, der han klokt nyanserer bildet av den vitale monarken, og med bravur setter ham inn i en kulturhistorisk sammenheng.

Ingen drukkenbolt
Forfatteren avliver for eksempel med rette myten om at Christian IV var en drukkenbolt som raste i evig rus gjennom livet. Leser man kildene ukritisk, uten å kjenne til 1600-tallets festriter, kan man bli fristet til å tro det. Men Lars Roar Langslet vurderer fyrstens mulige inntak av det sterke i forhold til hans enorme arbeidsdisiplin og punktlighet. Dessuten vet Langslet hvor viktig det er å bedømme en person ut fra tidas målestokk. Derfor kan han med temmelig stor sikkerhet trekke den slutning at til daglig har nok Christian hatt et nøkternt forbruk av alkohol. Selv om han nok unte seg en drabelig svir i festlig anledning, er det ingen spor av at det er en beruset eller dagenderpå-preget mann som har ført i pennen de tusener av brev som er bevart etter ham.
Heller ikke bykset kongen sprengkåt fra seng til seng og fra damebuk til damebuk, og avlet uavlatelig barn i dølgsmål, slik man gjerne vil tro om en renessansefyrste. Christian IV holdt nøye rede på sine elskerinner og uekte barn, og vedkjente dem seg åpent. Han presterte å avle til sammen 24 barn med fem mødre, og vi må huske at datida fullt ut godkjente at en konge kunne ha elskerinner.

Flisespikker?
Kongen var imidlertid monogam så lenge han kunne fryde seg ved sin store kjærlighet, Kirsten Munk, og hun ikke bedro ham. Men da hun svek ham for en annen, ble han som en såret tyr, og gikk fra konseptene. Da stemplet han henne som lidderlig, mens han i egne øyne framstod som moralsk uklanderlig. Noe vi i dag vanskelig kan svelge, men som ifølge datidas normer i alle fall måtte godtas, om man la en porsjon velvilje til.
Lars Roar Langslet tar også til orde mot framstillingen av Christian IV som en fyrste som fortapte seg i tusener av detaljer, og som derfor glemte å samle seg om det vesentlige og ta de avgjørende beslutninger i store saker. Langslet har vanskeligere for å føre fullgodt bevis for dette. Ikke minst fordi brevmaterialet til de grader vitner om at Christian, selv i alvorlige utenrikspolitiske konflikter, somlet bort tida med å bekymre seg om hvordan griser skulle fores og gruver tømmes, når moltene skal plukkes og hvor mye surmelk man skulle bruke for å lage ost til kyllingene, og tusen andre flisespikkerier.
Christian var atspredt, ukonsentrert, vaklende når det gjaldt å handle raskt og besluttsomt. Hans bekymring for detaljene og frodigheten ble en sovepute eller et påskudd for å slippe å kaste det avgjørende loddet og gå over Rubicon.
Lars Roar Langslet skildrer seremonier og festivitas med frodig og fargerik penn, og vi fryder oss derfor når han forteller om festlighetene som fant sted i 1606 da Christian besøkte James 1. av England. Themsen vrimlet av båter med jublende tilskuere, salutter, jubel og musikk fra alle dekk. Man moret seg dessuten med jaktturer, ringridning, turneringer og kongelige teaterforestillinger, og kanskje traff den danske kongen William Shakespeare den 7. august 1606.
Trolig spilte Shakespeares trupp "Macbeth" for den danske kongen og hans følge. Et lite tegn på at det forholder seg slik, er at i skuespillet er det slett ikke danskene som invaderer Skottland på Macbeths tid, slik den viktigste kilden beretter. Hos Shakespeare er det de norske styrkene som gjør invasjon, og "norske banner håner himmelen". Er omskrivningen foretatt for ikke å fornærme de danske gjester?
Christian IV er viden kjent for sin mangfoldighet, og Lars Roar Langslet tegner et portrett der alle sidene av denne mangfoldige og eruptive personlighet er føyd inn. Her er slottsbyggeren og prosjektmakeren, drømmeren som ville sende sine skip på ishavsveier til India. Også lovmakeren, bygründeren, musikeren, arkitekten, kirkefyrsten, moralisten, heksehateren og katolikkmotstanderen er skissert opp i raske og drevne streker.

Dybde
Og selvfølgelig trer Norges-entusiasten Christian lys levende fram. Han liker vi jo aller best, særlig fordi Lars Roar Langslet føyer tre nye Norges-reiser til den buketten av 25 som professor Yngvar Nielsen i sin tid samlet.
Selvfølgelig vil en Christian-entusiast savne detaljer, for eksempel de hollandske forbildene han fulgte både i sin byplanlegging, skipsbygging og i mange andre styringssaker.
Men det viktige ved denne biografien er at Langslet skaper dybde, farge og glød i sitt portrett. Han gjør Christian både til en lidende og sørgende elsker og til en uredd og nesten heroisk kriger som utrettelig kjemper en håpløs forsvarskamp.
Kongens siste år er både tragiske og mørke. Også her nyanserer Langslet. Christian IV var slett ikke en så udugelig og uklok feltherre som mange biografer har villet ha ham til. Her som ellers i livet var det de små marginer som fikk vidtrekkende følger. Med sin skepsis mot klisjetegning gjør Langslet den dansk-norske renessansefyrsten nettopp så motsetningsfylt og sammensatt at han fortoner seg enda mer fascinerende enn før.
KARSTEN ALNÆS

© Dagbladet