Livet og døden i all sin alminnelighet er hva "Omriss" handler om. Og det funker!

Omrisset av en sorg

Jónsson, Jón Sveinbjørn: "Omriss", Kolon. 45 sider. Kr 156

Jón Sveinbjørn Jónsson besøker barndomshjemmet etter beskjeden om morens død. Og denne hendelsen utgjør et gjennomgangstema for diktsamlingen "Omriss".

Eller heller et bakgrunnstema. For først og fremst skriver han om tingenes tilstand ved hjemkomsten, om hverdagen "som mildt blir ved bak graven", (Olaf Bull). Bare at hos Jónsson er ikke hverdagen mild. Den er grå, forhutlet og ettervinterlig.
Livet går videre med Nadderudbussens avgangstider, kaffetrakterens arbeid, jenter på kafeteriaen. Og ellers? For eksempel dette: En blå måne skinner i asfalten / speiler seg i gule billetter, / blikkbokser og sneiper / og ei bikkje løper fram og tilbake i månelyset .

Sonetter
I et seinere dikt skal denne hunden knuses under bussens hjul, en hverdagstragedie som ikke bryter monotonien og knapt nok er verdt en sonette.
Sonette?! Jón Sveinbjørn Jónsson skriver faktisk sonetter. Brorparten av diktene i "Omriss" er sonetter. Riktignok har dikteren lagt til side rytmisk-metriske hensyn, noen rimsmed er Jónsson ikke, men han har beholdt sonettens 14-linjede corpus, delt i fire strofer, (to kvartetter fulgt av to tercetter).

Modernist
Og innenfor denne klassiske corpusen utfolder dikteren seg som en tilnærmet modernist, fjernt fra de tradisjonelle sonette-temaene: havet, døden og kjærligheten. Det er igjen tingenes tilstand, og gjerne det trivielle ved dem, som kaller på dikterens interesse: "den unyttige skjønnheten", "den daglige sagaen": kaffemaskinen har putret ferdig / (det er dette det handler om). / Det er sorgen som gjør seg ferdig, / i sin alminnelighet.
Ja, det er det hans dikt handler om: Livet og døden i all sin alminnelighet. Og disse bastardene av noen sonetter funker. Som bare det! (Som jeg innbiller meg at forleggeren Torleiv Grue må ha uttalt da siste punktum ble satt.) Jónsson maner ikke fram sorgens svarte sol i sine dikt. Han bagatelliserer heller ikke. Med sitt tingvendte språk viser han oss sårhetens omriss, hverdagens vedvarenhet bak graven.
JAN JAKOB TØNSETH

© Dagbladet