Stor fortellerkraft og burlesk fantasi er kjennetegnet til den indiske forfatteren Vikram Chandra.

Flerkulturell fortellerkraft

Chandra, Vikram : "Rød jord og strømmende regn", Oversatt av Bodil, Engen, Aschehoug, 694 s. Kr 348

Da Vikram Chandra debuterte med gigantromanen "Rød jord og strømmende regn" i 1995, nevnte mange slektskapet med Salman Rushdie.

Som "Midnattsbarn" er også denne romanen vanskelig å lese uten kunnskaper om indisk mytologi og historie, den går rett inn i spenningsfeltet - for ikke å si krigsfeltet - mellom det østlige og det vestlige.
Forfatteren henviser selv på sarkastisk vis til Rushdie-saken ved å la sin forteller, 1900-tallspoeten Sanjay, reinkarnert som ape, motta drapstrusler fra myndighetene som ikke vil finne seg i noe så uforutsigbart og uforskammet som et diktende dyr.
I India er alt mulig, pleier indere å si. Når man leser Chandra ser man hvordan hinduismens reinkarnasjonstanke kan fungere som springbrett for en forteller. Ingenting tar slutt, alt myldrer og oppstår i nye og overraskende former. Underveis karakteriserer forfatteren sin egen skrivemåte slik: "Jeg så for meg hvordan historiene ynglet spontant, sprang frydefullt ut av en moderhistorie, allerede hele, men aldri avsluttet, for så selv å avføde nye og bli så tallrike som løvet på trærne, som stjernene på himmelen, alt knyttet sammen, uten ende, og det svimlet for meg..."
Chandra starter med den unge studenten som vender hjem til India fra studier i USA, etter oppholdet i den vestlige verden har han glemt respekten for det hellige og skyter apen som viser seg å være inkarnasjonen av 1900-tallspoeten Sanjay. Som så ofte i klassisk fortellerkunst inngås et forlik med overmakten, bare den dikter som klarer å fortelle så gode historier at leserne ikke sovner, har rett til å leve videre.
Dermed er det til de grader i gang. Tid, sted og personer skifter, vi er i de intellektuelles Calcutta, vi er i amerikanske pornofilmstudier, vi er i det imperiale London, vi er på den indiske bondebygda, vi deltar i samtaler med guder og dyr, vi følger kampen mot engelskmennene, om og om igjen føres vi ut på slagmarken. Gjennom det hele følger vi poeten Sanjays oppvekst og liv, hans bestrebelser på å dikte, hans kjærlighet og mistro til ordene, vi konfronteres med alle fortelleres kval og ønske: "Jeg ville ha et publikum fullt av unge fjes som hungret etter å høre beretninger om eventyr, lidenskap og ære, fullt av unge sinn som ennå kunne la seg besnære av det overnaturliges redsler og episk kjærlighet."
Det er ikke overraskende at Chandra med sin sjuhundresiders debut har vakt oppsikt og blitt nevnt i rekken av stjerneforfattere med indisk bakgrunn. Mye av det betydningsfulle innenfor romankunsten i dag skrives av forfattere som trekker alt de kan ut av et tokulturelt trykk - noe som både spores i stoff og form. Med kaleidoskopisk fortellermåte og enorm ambisjon blander Chandra det høye og det lave, det brutale og det ømme, fødsler og død, kjærlighets- og krigshistorier, politikk og magi. Han trekker veksler på alt fra Shakespeare til amerikanske b-filmer, for ikke å glemme vedaene, deriblant Upanishadene. Han lar ethvert utkikkspunkt ha samme gyldighet, han lar livshjulet gå og gå, han forteller så det står etter - og den leser som ikke tidvis lengter utmattet til minimalismen har min beundring.

Kontraster
Mastodonter i bokform kan imponere mer enn de berører, ord kan stå i veien for ord - slik kan det også være med Chandras roman. Samtidig kan man like gjerne si: mens romaner med en stemme berører enkelt og inderlig, berører Chandras roman på komplisert og krevende måte. Han "beskriver" ikke Indias koloni- og frigjøringsperiode, han trekker ut høyst ulike biter av landets kaos slik at noe kjeder og mye funkler.
Under de forskjelligartede og ofte burleske beretningene ligger et alvor som bunner i dødens mysterium. Enten det gjeldere scener fra slagmarken eller fra vestlige legers disseksjonsbord, skriver Chandra på en måte som understreker kontrasten mellom livets kraft og livets flyktighet.
At en slik fortellerkraft finnes hos en debutant, høyner nysgjerrigheten på hva den 36 år gamle Vikram Chandra kan skrive videre.
TOVE NILSEN

© Dagbladet