På siden av levd liv
"Rast" av Håvard Syvertsen er en "fortelling", presiseres det på omslaget. Historien ligger da også i grenselandet mellom en novelle og en roman.

Syvertsen, Håvard: "Rast", Aschehoug, 117 s. Kr 198

Og det som først og fremst gjør lesingen til en nesten sødmefylt opplevelse er den språklige konsentrasjonen i boka, kresenheten i valget av ord simpelthen, og setningens rytme.
Hos Syvertsen blir det usagte like viktig som det sagte, her er en virkelighet bakenfor ordene som lokker og drar en leser. Det blir nesten plumpheter, særlig knyttet til sjelslivet. At en penis "reiste seg stram og håpefull" hører ikke til de mest vellykte bildene i denne boka. For øvrig rager Syvertsen håndverksmessig høyt, både her og i de to tidligere bøkene han har skrevet, novellesamlingen "Nå ville han ikke tenke på det", og romanen "Etterpå".

Fremmed
En liten, i og for seg helt perifer episode fra "Rast" kan illustrere noe av det sentrale i Syvertsens motivkrets: Harry, den mannlige hovedpersonen står og betrakter en ungjente bak disken på bensinstasjonen. Hvem er hun datteren til? Jenta blir irritert og spør hva han glor på. Harry klarer ikke å svare, "hun kom til å tru hva hun ville uansett".
Slik kommuniserer menneskene.
Her - i likhet med i tidligere bøker - forteller Syvertsen om folk som spiller gjesteroller i egne liv, som bare delvis er til stede i verden, og som altså er ute av stand til å kommunisere meningsfylt med andre. Dette er en så gjennomført tematikk at det på ulike måter kjennetegner hele det fåtallige persongalleriet hans: Kvinnemishandleren på flukt fra konsekvensen av sine gjerninger, motelleieren som lar seg selv og motellet forfalle, og hovedpersonene Hans og Nina, de unge elskende som drives vekk fra hverandre av omstendigheter de ikke kan gjøre noe med. Selv i bokas noe svakere partier er fremmedheten gjennomgående, som i Syvertsens burleske og litt påtrengende skildring av en krise-familie på campingtur.

Irrelevante
Når det så skjer et mord i denne boka, er det tvilsomt om det egentlig kan kalles et mord - så søvngjengeraktig og så ubevisst opptrer både den som drepes og den som dreper. Drapet blir likevel et slags vendepunkt i fortellingen, paradoksalt nok en frigjøring for de to eneste menneskene her som bærer en slags framtid i seg, nemlig Hans og Nina.
Syvertsen innleder sin fortelling med noen dager i mai 1981. Hans og Nina lever ut sin tenåringskjærlighet, inntil Romeo og Julie-stemningen inntreffer: En katastrofe som omfatter familiene deres, tvinger dem til å skilles. Deretter begynner søvnens år, som de gjennomlever hver på sin kant. Inntil mordet altså bringer dem sammen igjen, 16 år seinere.
Så kan man naturligvis spørre hva slags "budskap" dette er: Må det vold til for å få mennesker til å leve? Er forbrytelsen nødvendig for at pulsen skal slå? Kan man gjenfinne kjærligheten over en annens lik?
På ett vis presser denne typen refleksjoner seg på, ved lesningen av "Rast". Men samtidig oppleves de som urovekkende irrelevante, hinsides det jeg opplever som Håvard Syvertsens litterære prosjekt.
HARALD SKJØNSBERG

© Dagbladet