Sportens lakeier

Brandsås, Frank og Odden, Einar: "Idrettens lakeier"

221 s. Aschehoug
"Idrettens lakeier" av Frank Brandsås og Einar Odden har fått hard medfart i avisanmeldelser og fjernsynsdebatter. Hvis man vil sette søkelys på makt og penger og i dette tilfellet sportsjournalistene, trenger man kraftige lyskastere og da nytter det ikke med fjøslykt. Men man kan jo komme et stykke på vei med en 60 watts pære også.

Boka har flere faktakapitler som riktignok åpner mange dører, men som likevel kan være nyttige påminnelser og lesning.
Avsnittet om de overdrevne påstandene om tv-dekningen av idretten hører til denne delen.
Det handler om hvordan journalistene med halvoffisielle pressemeldingskilder for eksempel påstår at "en hel verden vil se VM fra Trondheim" - mens vi alle vet at det meste av Afrika, Asia og andre verdensdeler er totalt fremmede for snø og ski. Det opereres med milliardtall for OL og andre stevner.
I denne boka får vi dokumentasjon og beregninger som avslører denne gigantiske hypen.

Kvalmende
Et annet kapittel handler om humbug og hykleri omkring doping. En rekke mer eller mindre glemte eksempler fra idrettens virkelighet viser hvordan de store organisasjonene kan få sakene lagt døde ved manipulasjon og juristeri slik at de store stjernene likevel kan få delta.
Den kvalmende nasjonalismen som følger all stjerneidrett, blir også behandlet og satt på plass. Norge er blitt verdensmester i mye de siste årene - også i selvskryt og navlebeskuelse. Også disse vulgaritetene er inspirerende lesning.
Men bokas hovedanliggende er sponsing, smøring og kameraderi.
Disse kapitlene er ustrukturerte sammenblandinger av meninger og fakta, og de blir episodiske, springende og særlig provoserende fordi de kanskje kan virke usaklige og urettferdige i egnede kretser.
Her kan det bli mer streiflys enn søkelys.

Big business
Det dreier seg om alt fra milliardoppkjøp av tv-sport til gratis t-skjorter på presselekteren, om dobbeltroller og bestikkelser og manglende gransking av idrettens big business, om draktreklame og merkevare-uniformering.
I disse kapitlene vet vi at forfatterne har rett og er inne på veien mot det grelle lyset, her er det mye viktig stoff som bør tas opp i fullt alvor. Det gjelder særlig medienes rolle som sponsor eller medarrangør og sportsjournalistenes dobbeltroller.
Her kritiseres også mye av den alminnelige sportsjournalistikken slik den har utviklet seg de seinere årene. Skjønt seinere årene. Allerede Arne Skouen fant i trettiårene ut at det var mye spennende stoff å hente i garderoben i tillegg til kampreferatene.
Det kan sies mye om selve sportsjournalistikkens håndverk, men det er jo en redaksjonell sak som må sees i en mye videre sammenheng.

Rene forhold
Journalistikkens utvikling til å bli et markedsføringsyrke gjelder ikke bare sportsjournalistene. Det er bare å bla litt videre i avisene, eller vente til neste program i radio eller tv, så får man rikelig med produkt- og tjenestelansering også fra andre deler av det utvidede kulturlivet.
Det er ryddet skikkelig opp i journalistenes fribillett-kultur ellers, men ikke i idretten.
Det er blitt noenlunde rene forhold og god journalistikk på den politiske, økonomiske og sosiale arena, men ikke på sportens og den lettere kulturens. Her er det mye å gjøre.

Helst Armani
Hvor skal man begynne å hisse seg opp og snakke om bestikkelser? Er det når man reiser og bor gratis på en CD- eller film-produsents regning, eller er det allerede ved det varmende kaffekruset i Vikersund en kald skiflygerdag? Og hva med alle gavene. En Lada som lotterigevinst på pressetribunen er grotesk, men er den velbegrunnet, all denne avsky mot t-skjorteutdelingene?
Vi skal framfor alt ikke dømme en hel stand. Selv sportsjournalister kan ikke gå med mer enn én t-skjorte om gangen. Og de best betalte av dem er vel også såpass jålete at de foretrekker Armani for Adidas.
Eller?
MARKUS MARKUSSON

© Dagbladet