Et unikt litterært og menneskelig prosjekt fortsetter. Donna Williams skriver om sin vei ut av autismen.

Den farlige nærheten

Williams, Donna: "Som farge for en blind"

Oversatt av Tone Formo, Pax 292 s. Kr 248
Dette er den tredje etappen. Det har skjedd svært mye i løpet av hennes tre selvbiografiske bøker. I den aller første boka, "Ingen ingensteds", satte Donna Williams ord på autistens indre verden.

Hun beskrev autismen som en psykologisk unnamanøver. Viktigste lærdom fra hennes side er at autisme ikke er mindre, men mer følelser. Mennesker var uutholdelige, følelser enda verre. Hun lukket seg inne i seg selv, og skapte en indre orden. Det var en skrumpverden, men dog en verden. I neste bok, "Fra ingen til en", beskriver hun den smertefulle prosessen med å skulle konstruere sitt eget jeg. Ingen var blitt til noen , og nå skulle noen bli til en .

Kjendis
I denne tredje boka søker hun å bli en alminnelig . Hun søker seg ut i verden for å lage forhold, og for å gi og ta kjærlighet. Det er den endelige oppgaven. Og hun kan fortelle oss hvor farlig intimiteten er. Hun fortsetter å rive det hun kaller "forsvarsverkene" og må begynne å stole på andre mennesker. Det handler ikke minst om kropp og seksualitet. Intimitet er mange ganger farligere enn å kaste seg ut fra et fjell med fallskjerm på ryggen.
Det er to grunnleggende lesemåter for denne boka. Den ene er den fascinerende beretningen om autisten som er i ferd med å omskape seg selv til en eks-autist. I løpet av de tre bøkene er autisten til og med blitt en internasjonal kjendis og bestselger. Donna Williams er i dag samlingspunktet i en liten autistenes internasjonale.

Ekstrem
Den andre lesemåten er å se Donna Williams' psykologiske fødsel som en overtydelig versjon av den dannelsesreisen vi alle tvinges ut på. Det er utrolig spennende. Donna Williams fødes på ny - og kan skrive om det under fødselen. Hun er et ekstremtilfelle, og ekstremtilfellenes fortrinn er at de fungerer som spissformuleringer for eksistensielle vilkår. Dette er oss med forstørrelsesglass. Mange vil kunne kjenne seg igjen i nærhetens farer og den råskapen og sårbarheten som kalles samvær. Boka er ikke minst en påminnelse om psykiske symptomers "nytte". Lidelsen gjør vondt - det ligger i ordet - men å miste en lidelse kan også gjøre vondt. Det kan være tapet av et vern mot livet som et overgrep.
Det finnes et språklig paradoks knyttet til forfatterens vei inn i livet. Som autist gjemte hun seg i språket. Med skriften som alliert laget hun egne rom. Gjennom den kunne hun berøre andre uten å måtte investere kroppen sin. Og det var et vakkert språk: Usentimentalt og rått. Når hun nå våger å tre ut, blir språket mer ordriktig og "normalisert". Ja, ofte er hun for skravlete og upresis. Den poetiske kraften i den første bokas knapt tilhogde setningen er gått tapt. Kanskje det ikke er et paradoks, men bare et uttrykk for at hun lykkes i sitt mål: Å bli mer alminnelig.

Alminnelig
Å bli alminnelig er en ambisjon vi kanskje skulle smake litt mer på selv. Mange har diagnostisert vår tid som narsissismens kultur. Det handler om å realisere seg selv som en som må være ekstraordinær. Det er og blir slitsomt. Alminnelig er et ord som minner mer om ordet ro.
Følelser kan være gift, fordi de river oss i stykker når de kommer i feil dose eller med feil fortegn. Donna Williams har vegret seg mot følelser et helt liv. Å kjenne var for henne ikke å kjenne, men å samle informasjon . Nå forsøker hun å kjenne. Og hun vil det. Dette er en bok om følelsenes nødvendighet. Det er faktisk de som limer oss sammen og gjør oss hele.
FINN SKÅRDERUD

© Dagbladet