Kolbein Falkeid har skrevet sin hittil beste diktsamling - rik, alvorlig og vakker.

Falkeids beste

Falkeid, Kolbein: "Utrøstelig bøddel"

Cappelen 81 s. Kr 198

Kolbein Falkeids nye diktsamling "Utrøstelig bøddel" kunne godt fått betegnelsen eksistensfilosofisk.

Og det til tross for at eksistensbegrepet ikke forekommer i diktene. Diktene er egentlig heller ikke filosofiske. Men Falkeid viser oss mennesket som et dobbeltbunnet vesen. Det er sin egen motsetning. Og fra eksistensfilosofien er en vant til å tenke i motsetninger. Mennesket er spent mellom evighet og timelighet, mellom tro og vantro, mellom fornuft og følelse. Falkeid dikter omkring disse motsetningene. Han setter fornuften opp mot troskyldigheten, bøddelen opp mot offeret. Denne dikotomien går igjen i hans diktsamling og gir den struktur.

Bøddel og offer
Falkeid pendler fra bøddel til offer. Han er snart på bøddelens side, snart på offerets. "Mennesket, sin egen utrøstelige bøddel," skriver han. Bøddelen er ikke ondskapen selv. Han er et jaget dyr, en utstøtt skikkelse, en etterlyst: "Sort og hvitt: Bøddelens/ signalement når all kunnskap har kastet masken/ og han stolprer/ over ødslige torgplasser". Vi støter ham fra oss fordi han gir oss mer enn vi kan klare. Tankekorset, ville Kierkegaard kalt det. Meningsløsheten, sier Falkeid. Dette ordet, "det kolossale trykket i det:/ Ti tusen tonn/ på hver kvadratmeter sjel." Og altså på den annen side offeret, den trossige troskyldighet: "Samtidig/ med alle odds mot seg/ står troskyldigheten oppreist i oss/ selv når han er blitt slått ned."
Der bøddelen viser oss meningsløsheten, viser troskyldigheten oss finheten. Finheten, fins den?
Men vi vet:
Et sted fins holmer, et sted
land med rød strandnellik
og måker som vokter reiret sitt.
Vi vet da det?
Og i et dikt han kaller nettopp "Finheten" er det som om han kaster seg ut på dypt vann, på de 70000 favners dyp, for å prøve sin troskyldighet, i det objektivt uvisse:
Vi må få se finheten,
finne den flytende på det livet
vi selv kaver i, gripe
med begge hendene rundt den
og tro at den bærer, håpe
at vi kan holde hodet over vannet slik
et sekund, en time, et år.
Falkeid har sagt at "Utrøstelig bøddel" er hans alvorligste diktsamling. Og den er et tragisk diktverk. Men den er ikke saksrettet. Han skaper et poetisk språk som bryter med den filosofiske og tragiske diskurs. For Falkeid går ikke rett på sak. Han er indirekte i sin tale, er omstendelig, går krokveier, viker unna poenget, uttrykker seg via bilder.
Rik og vakker
Falkeids dikt har tidligere kunnet fortone seg litt vel slentrende, litt vel pratsomme. Men i denne samlingen har unnvikelsen fått en verdi. Han gjør som Peer, han går utenom. Han priser troskyldigheten og finheten. Men det lurer en bøyg bak ordene, en skygge som gir ordene en ekstra valør. Hans alvorligste diktsamling. Men "Utrøstelig bøddel" er også hans rikeste og vakreste diktsamling, vil jeg påstå.
JAN JAKOB TØNSETH

© Dagbladet