Svidde fiskekaker

Bonde, Heidi: "Flamingohøsten har begynt"

Cappelen. 120 s. Kr 179

Taler den moderne poeten i tunger, eller taler han med to tunger?

Det ene behøver selvsagt ikke å utelukke det annet, men i sin tid helte i alle fall Arnulf Øverland til den første oppfatningen, og fortsatt har han vel mange med seg.
Hvorom alt er, uansett hva poeten bedriver med sin tunge, så blir det sjelden penger i banken av det, ei heller ære og berømmelse. Nei, poesi er ingen lukrativ geskjeft, snarere en luguber sådan, uforståelig som den er for menigmenn og menigkvinner. Forbausende nok bedrives det likevel poesi over en lav sko. Den subsidieres endog av staten, slik at den fattige poet kan feire sin diktsamling med innkjøp av hvitvin, tøfler eller ny hatt.

Døde diktere
Om disse og andre vanskelige valg beretter Heidi Bonde i sine nyss utgivne notater om hvordan det føles å leve med poesien i hverdagen - både sin egen og andres. Poesi lønner seg langsomt, skriver hun et sted. Et annet sted sammenlikner hun hagearbeid med skrivearbeid: "Du blir aldri ferdig, og du risikerer å stryke med underveis".
"Flamingohøsten har begynt" handler om et hverdagsliv med Horats og Holberg, Vergil og Wergeland, Dante og Kinck og mange andre døde diktere som slåss om oppmerksomheten med Storesøster og Lillebror. Og Sosialøkonomen - poetens av hjertet utkårne, som må legge øre til og bære over med Dikterens mange innfall.
Bonde skriver om løst og fast, om bekymringer, begredeligheter og besværligheter, om gleder, galskap og galgenhumor, om telefonsamtaler med hypokondriske dikterkolleger, om stillhetens musikk og teatersjefens vaffelhjerter, men kanskje aller mest om inspirasjonen, den som uteblir og den som slår ned som et lyn.

Inspirasjon
Bondes definisjon av hva inspirasjon er (som hun serverer for den kunnskapshungrige Lillebror), sier det meste om tonefallet i disse upretensiøse skissene: "I praksis kan du kanskje si at inspirasjon er at du står på kjøkkenet og bare skal notere noe på en lapp, og så har du plutselig stekepanna full av svartsvidde fiskekaker."
Nei, det kan ikke være lett å leve i hus med en poet. Men når hun, som her, får tunga på glid er vel det meste tilgitt? Mennesket lever nemlig ikke av fiskekaker alene.
ØYSTEIN ROTTEM

© Dagbladet