Mye skrik og lite ull

TEATER: Wood, Arthur og Arthur: "Robin Hood". Oslo Nye Teater

På Oslo Nye strømmer naboer og venner til på rollerblades og sykler for å feire legenden om Robin Hood og holde maifest i oktober. Det blir etter hvert både sang og step og dans og et aldri så lite snev av datert rockeopera fra 70-tallet. Men hvor i all verden blir det av selve den fascinerende historien, den om Robin Hood?

Den får man knapt øye på i den familieteateroppsetningen Oslo Nye med en litt diffus sjangerbetegnelse har kalt en "musikalsk feiring" av Robin Hood.

Tablåer
Rammehistorien i "Robin Hood" er altså noen nåtidsmennesker som møtes for å feire vårens komme og for å fortelle hverandre historien om Robin Hood, helten som stjal fra de rike og ga til de fattige. Med gruppebilder og musikk, sketsjer og sang får vi episodiske drypp fra den kjente legenden. Hensikten med denne løst komponerte familiemusikalen er, foruten å underholde og more, formodentlig å vise hvordan gamle sagn og myter lever videre i oss i dag.
Finn Schau og Jill Martins oversettelse til norsk, delvis på vers, er kvikk og våken. I Bjørn Sæters tegneserieaktige tablåer er det mye vosj- og svosj-, splæsj- og knæsj-humor som er sånn rimelig fornøyelig utført. Broder Tucks (Svein Haagensen) stokkeslagsmål med Robin Hood (Peder Opstad) i deres første møte, blir en frisk og artig scene. Mange av disse opptrinnene og stumfilmgrimasene kommer sikkert til å more det yngste publikummet, på linje med sånne klabb og babb-klovner på sirkus.

Naboteater
Problemet på Oslo Nye ligger i selve gjennomføringen av spillet i spillet, der samtidsmenneskene går ut og inn av rollene i Sherwood-sagnet. For naboene som tropper opp for å dramatisere Hood-legenden på festplassen, blir aldri mer enn naboer oppsetningen igjennom. Den spennende fortellingen om Robin Hood og sheriffen (Geir-Atle Johnsen) og skjønne Marion (Celine Saastad Neegaard) får aldri reist seg og vist hvorfor den faktisk betar folk selv i dag. I lengden blir det derfor noe intetsigende å se et helt nabofellesskap svinge seg igjennom Lindsay Dolans dusinvarekoreografi og en rekke melodier uten appell, mens de alle gjentar og gjentar "Kom, bli med på fest!". Hadde det ikke vært for teppefall, ville sannsynligvis ensemblet stått og sunget dette evinnelige refrenget fremdeles.
Bjørn Sæter har med hell og kløkt iscenesatt både musikaler og komedier på Oslo Nye før. Men i dette tilfellet synes det som om han har vært for pretensiøs i forhold til stoffet og sitt noe ansiktsløse tretten personers ensemble, og ikke helt har visst hvor foten skulle settes ned. Han har havnet et sted mellom en middelmådig familiemusikal og noe som likner svært på en rockeopera skrevet av Ivar Dyrhaug for Halvsju på 70-tallet. Og det, det er ikke bra.

Statist-Robin

At Oslo Nye i høst velger familieteater om en britisk maifest vi knapt har hørt om, og hvor Robin Hood er redusert til statist, virker dessuten som et merkelig repertoarvalg. Muligens er det gått litt fort i svingene for teatersjef Bang-Hansen i hans for øvrig prisverdige og ambisiøse revitalisering av Oslo Nye og Centralteatret.
HANS ROSSIN·

© Dagbladet