Lettvint og uforløst posekrim - uten smaksminner eller mer øyeblikkelig nytelse. Bare krydret med språkfeil.

Firkanta krim

Ewo, Jon: "Torpedo II: Hevn"

Pantagruel, 268 s. Kr. 288.

Torpedoen Alex Hoel har bestemt seg for å gå streit. Han har åpnet baren Exil i downtown Oslo hvor han serverer dyrt brennevin og lekre tapasretter til storbyens løse eksistenser.

Selv nyter han her en god sigar, mimrer om gamle dager og fantaserer om en framtid med kjæresten Irina og sønnen hennes, Sönke, en framtid som bare er mulig hvis han følger den smale, kjedelige sti. Baren har han åpnet med blodpenger han anser som rettmessig sine, men som også erkeskurken Braza mener å ha hevd på.
Braza driver sammen med pakistaneren Jamil Rahman et bordell på Oslos østkant. De svarte inntektene herfra vasker Braza og Rahman på Bjerkebanen ved hjelp av Tonni, en kompis av Alex. En dag blir Alex oppsøkt av Tonni som har spist av pengelasset og trenger meklerhjelp. Samtidig har flere medlemmer av MC-klubben Fuckheads blitt drept i Oslo. Bak drapene står en mann som kaller seg Hevneren. Snart snor de to konfliktene seg i hverandre og Hoel må ty til gamle yrkesferdigheter for å hamle opp med både Braza så vel som Hevneren uten å miste balansen, eller Irina.

Stiv
"Hevn" er en frittstående oppfølger til "Torpedo" som kom ut i fjor, og Ewo fortsetter å kartlegge Oslos forbryterhverdag i det han selv kaller en kriminell roman, i motsetning til en kriminalroman. Han skriver om et samfunn hvor lovens håndhevere er usynlige. Om beinharde gamblingmiljøer, lugubre advokater, skruppelløse motorsykkelgjenger og den nådeløse virkeligheten for flertallet av jenter som tvinges inn i den moderne slavehandelen som prostitusjon er. Han klarer å formidle hvor djupt en må være villig til å synke som menneske for å bli en god hallik.
Ewo skildrer miljøene med innsikt og troverdighet, og han har et solid grep om handlingens avgjørende dynamikk, og akkurat derfor er det synd at prosaen er stiv, haltende og til tider svært unøyaktig. Romanen mangler en forfatterstemme, en stil, det er som om noen bare har satt seg ned og skrevet til fløyta går. Selv med sine snaue 250 sider burde "Hevn" vært høvla kraftig ned og Ewo burde tatt lærdom av Henry Millers tekstlige utskeielser; holdt seg til handling, unngått filosofering.

Pappfigurer
Det som kunne ha blitt en drivende og tett roman, kveles av lange passasjer uten retning, bakgrunnshistorier som tynger framdriften og et poserende språk i dialogen, som grenser til det parodiske. Hvis det siste hadde vært gjort med humor, som hos f.eks. Elmore Leonard, kunne "Hevn" funket som det danskene ynder å kalle en kioskbasker, men hos Ewo er det gravalvoret som råder, han forlanger at vi skal tro på Alex Hoel, og til det er Hoel for Jonas Fjeld - for å si det slik.
Hoel kan alt om brandy og spanske småretter, han behersker taoistiske sexteknikker som gjør at han kan drøye en utløsning i dagevis, han kan mogulenes matkultur på rams, og han er en djevel til å slåss. Opp mot dette setter Ewo den slitte skurkeklisjeen Braza og pappfiguren Rahman og rører det sammen med en historie om en hevner som aldri egentlig vedgår leseren. Ewo klarer ikke å føre historiene sammen, de går hverandre i næringen og dreier spenningsmomentet ut av fokus.

Posekrim
Og det er da heller ikke særlig vanskelig å gjette utfallet av det endelige oppgjøret som i seg selv eksemplifiserer romanens språklige problemer. Etter å ha klatret loddrett opp en murvegg og inn på et loft, står Hoel ansikt til ansikt med erkefienden Braza og en lynende skarp kniv. For å forsvare seg triver Hoel til seg en pinne. En stokk, ja vel, men en pinne? Romanen kryr av slike irriterende feilvalgte ord og lite overbevisende begreper. Tidligere i boka lar forfatteren en prostituert observere en mann som bærer "en pakke på størrelse med en mumie". Han skriver også om "en filledukke som et barn hadde slengt fra seg fordi den ikke lenger fungerte". Eller "motstanderne var sannsynligvis og potensielt bevæpnete". Slikt burde forlaget ha luket ut. Når romanen i tillegg er mer enn rikelig krydret med korrekturfeil, blir det hele en posekrim uten varige smaksminner eller øyeblikkelig nytelse.
Men Ewo streker opp to enormt fascinerende, om enn noe uforløste bipersoner: den totalt amoralske og skruppelløse advokaten Vegard Gjøen og den ensomme psoriasissyke leiemorderen Monty fra Sinsen. De to fortjener en egen bok.
TERJE THORSEN

© Dagbladet