Et litt for hastig, litt for overflatisk møte med Havannas praktfulle forfall. Vi savner innsikten og innlevelsen som Jan E. Hansen viste oss i sin bok om Roma.

I byen foran undergangen

Hansen, Jan E. og Aagaard, Rolf M.: "Havana. En reise i tid"

J.M. Stenersens Forlag AS 160 s. Kr 348.

Inntrykket av "det praktfulle forfallet" på alle kanter slår mot en fremmed gjest på gatelangs vandring i Havanna og fyller sjelen med sorgtung glede. Gamle Havanna, smykkesteinen i Karibia under det fordums spanske verdensriket, er mosegrodd og på god vei til å falle i grus.

Likevel er byen vakker. Hele det kubanske samfunnet går på felgen - nesten bokstavelig. Men livet, kulturen, menneskene bobler muntert videre, uten å vite hvorhen det bærer. Havanna, som gikk for å være verdens vakreste by, er ennå et besøk verd. Mens det meste går utfor bakke for kubanerne, vender europeerne tilbake til øya i flokk, slett ikke alle for å utnytte nåtidas billigsalg på alt fra kost og losji til strender og forføreriske ungjenter. De mer bevisste tilreisende kommer til Havanna for å få oppleve historien, kulturen og arkitekturen av frykt for ellers å komme for seint, for å se gamlebyen og Fidel Castros regime før de begge faller.
Mange føler at det haster. Og her kommer forfatteren og journalisten Jan E. Hansen og fotografen Rolf M. Aagaard, begge med levebrød i Aftenposten, for å hylle Havanna med ei bok: "Havana. En reise i tid". De to lyder som et spennende reisefølge. "Bygutten" Hansen har bak seg de to bøkene "Drømmen om Roma" og "Hvis byen fikk bestemme", begge gode kilder til kulturhistorisk innsikt og innlevelse i menneskenes urbane liv. Aagaard er en anerkjent fotograf, som har billedlagt livet i alle verdenshjørner.

"...kan skje fort"
De to legger ut på vandring med et svært lovende utgangspunkt: "Ingen vet hva som vil skje med Havana. Men alle vet at noe vil skje, og at det kan skje fort." Allerede her, i bokas to første setninger, får vi vite hva slags vandring dette blir, hva slags form fortellerne har valgt.
I et blomstrende språk møter vi Havanna i samtid og fortid, fra en i hovedsak kulturhistorisk synsvinkel. Her er praktfulle bygninger som ennå står, og forfalne ruiner. Her er slummen i Gamle Havanna og utlendingenes nyoppussede hoteller i førrevolusjonær luksus. Vi tar en tur innom "lysløypa" til Ernest Hemingway, smaker på et glass daiquirí med utfordrende jenter foran katedralen og drar for å se på ritualene i den afro-kubanske religionen santería . Noen mennesker, med sine håp om et bedre liv, møter vi også innimellom utslitte bilvrak og historiske monumenter.

Ordflommen
Fortellerformen er levende og språket for det meste godt. Mange har vel sine innvendinger mot den barokke ordflommen fra Hansen, hvor ingen setning sultefores på ord. Men kanskje kler denne formen akkurat Havanna?
Deler av boka gir en god leseropplevelse, der forfatteren dveler ved de mange tankekors som reiser seg i Havanna, nær sagt på hvert gatehjørne. Det store spennet i byens historie mellom fortid og samtid er godt tegnet. Og vi slipper enkle politiske analyser. Men den beleste Hansen er overraskende lite innom kubansk litteratur, som ville ha falt godt inn i hans skildring.
Likevel er ikke boka om Havanna en leseropplevelse av samme klasse som boka om Roma. Her er det litt for hastig, mer overflatisk. Her savnes innsikt og innlevelse av samme dybde.
De som har vært i Havanna før får ikke mye ny viten eller forståelse. De som ikke kjenner Havanna, får nok større utbytte av boka. Men de støter på andre vansker, som vi skal komme tilbake til.
Tvers gjennom hele boka viser de 120 bildene til Aagaard Havanna i lys og skygge.

Svart og hvitt
Man kan lure på hvorfor alle bildene, fra en så fargerik kultur, skal være i bare svart og hvitt. Men det er et kunstnerisk valg av uttrykksform. Greit nok. Det får fram det dystre trekket i en kultur og ved mennesker som usikre lever foran det de frykter er en undergang, en undergang for det livet de kjenner.
Men bildene er ofte så veldig svarte og så veldig grovkornede. Ansiktene på de mørke kubanerne kommer ikke fram, ofte ikke engang øynene deres. Det virker heller ikke som om de med overlegg skal være ansiktsløse og utrykksløse. Er det en feil med trykken? Neppe.
Billedtekster fins ikke. Taler bildene for seg sjøl? Ja, i mange tilfeller. Men en ivrig leser spør også - i beste mening - hvor er dette og hva er det der? Da vil man kanskje få til svar: "Du har ikke skjønt poenget." Nei, nettopp.
Det er også vanskelig å forstå hvorfor et par bilder går igjen to ganger i boka.

Neppe ofte
Det svakeste punktet ved formen er imidlertid verken tekst eller bilder, men sammenhengen dem imellom. Man kan ikke, ikke uten å kjenne Havanna godt, vite om og hvor det er en sammenheng mellom det man leser og det man ser. Dette begrenser særlig utbyttet for de som aldri har vært i Havanna.
Før "Drømmen om Roma" hadde Jan E. Hansen avlagt ikke mindre enn 29 besøk i byen, og det merkes. Jeg vet ikke, og jeg har ikke spurt. Men jeg tror ikke Hansen og Aagaard har vært ofte og lenge i Havanna.
EINAR HAGVAAG

© Dagbladet