[Meny]
DAGBLADET [Ledere] [Kommentar og kronikk] [Anmeldelser ] [Skribenter] [Kulturdebatten] [S&Oring;K]

En tett, vond og vakker bok fra et melankolsk Glasgow-landskap.

Vondt og vakkert

Christiansen, Rune: "Steve McQueen er død"

Forlaget Oktober 136 s. Kr 198


"Steve McQueen er død" utspiller seg i likhet med Rune Christiansens to tidligere romaner i Storbritannia, nærmere bestemt i Glasgow.


Bryan Mazzey har mistet storebroren Alan i en racerbilulykke. Alan har alltid vært Bryans store forbilde, et holdepunkt i hans eget uferdige liv. Da Alan dør mister Bryan noe han ikke helt vet hva er, og reagerer med selvdestruktivitet.
Han holder verden og sine egne tanker på avstand med alkohol, han stuper inn i anonyme folkemengder i klubber på leting etter bråk og renselse, han lar seg bedøve av pubenes brune surr og gjør seg avhengig av lidenskapsløse knull med tilfeldige jenter. En dag møter han Tip, ei ung jente på drift med fantastiske og vonde historier i bagasjen. De glir inn i et vennskap hvor Tip gjennom sin ustabile oppførsel blir den sterke parten, og når Bryan vil at vennskapet skal bli til noe mer, forsvinner hun og tvinger ham ut av søvngjengertilværelsen. Bryan innser at alt er forandret og at alt er det samme og at Alans død er noe han aldri kan forstå.

Forandrer seg
"Steve McQueen er død" er en roman som forandrer seg under lesingen, teksten lokker og bedrar før den til slutt stopper opp og sier: kom og ta meg, dette er alt. Alan Massey er Steve McQueen, myten Bryan fyller etter eget behov. Derfor blir også Alan umulig å holde fast, han forandrer seg i takt med Bryans følelser og behov for et forbilde. Men så lenge Alan finnes der, så lenge Bryan kan skimte ham og navigere etter ham, klarer Bryan å holde sitt eget målløse liv flytende. Da Alan dør stopper alt opp for Bryan. Helst vil han bare synke til bunns, men han tør ikke. Han venter på at noen skal ta ansvaret og avgjørelsene for ham.
Bryan klarer ikke å gjøre som Alan på racerbanen, kline til når åpningen byr seg. Han venter på at andre skal vike. Og det skjer når han møter Tip, noe Bryan etter hvert som de nærmer seg hverandre, håper ikke skal skje. Men når hun forsvinner ut av livet til Bryan, tvinges han til å innse at banen ligger åpen foran ham og at han ikke lenger har flere unnskyldninger, ingen flere buffere.

Våt ull
Rune Christiansen har lagt handlingen i "Steve McQueen er død" til Glasgow, et Glasgow som fungerer mer som idé enn reiseguide, for å si det slik. Christiansen har etablert et frigjørende dikterisk univers, et mytisk Glasgow fylt med de stemninger, lyder og kulturelle referanser som gir resonans til Bryans liv uten å bli et kart med røde nåler i.
Det er det samme Glasgow som vi glimter fra toppen av radiohuset i begynnelsen av filmen "Comfort and Joy" av Bill Forsyth, hvor hovedpersonen Dicky Bird nettopp har mistet dama, og den eneste måten han kan overleve på er ved å tvinge seg gjennom nettene som smørglatt plateprater på radioen mens Glasgow ligger der ute, solid og rolig. Når jeg leser om det Glasgow Rune Christiansen maner fram, er det akkurat en slik melankolsk by, en by kledd i våte ullklær som beveger seg i sakte, tunge tak.
Bryan Mazzey gjemmer seg i dette Glasgow helt til han mister det han vil skal bli den store kjærligheten, men som viser seg å bli den store frigjørelsen.

Forløsning
Rune Christiansen har skrevet en tett, vond og vakker roman om forløsning, om det å tore å lete etter ny mening i det øyeblikk alt virker meningsløst. Romanen har en intensitet og tone som tvinger leseren inn på kloss hold. Et språk som ofte er uventet, som inneholder passasjer som må leses flere ganger før en godtar dem og da, akkurat da, skjønner man at Christiansen har valgt det eneste rette ordet, skrudd sammen den eneste mulige setningen. Christiansens norsk er et breialt, men nøyaktig språk, et vakkert, sugende slyngelbokmål som gjør meg varm i kinnene.
Dessuten har Rune Christiansen skrevet vakrere om racerbiler enn jeg noen gang kan huske å ha lest. Han maner dem fram som erotiske former i tåkelandskaper, ikke ulikt hvalene slik Tris så dem i Christiansens første roman, "Hvalene i Glasgow". Mytologiske og tidløse vesener som hviler i seg selv, akkurat utenfor rekkevidde.
På omslaget av boka kan man stirre seg tårevåt på et vakkert bilde av den ufortjent glemte Glasgow-fotografen Oscar Marzaroli. Bildet bærer tittelen "A Walk in George Square at Christmas", det er tatt lille julaften 1963, og sammen med det innledende Sillitoe-sitatet fra "Saturday Night, Sunday Morning" setter det perfekt tonen for den vonde og vakre opplevelsen det er å lese "Steve McQueen er død".
TERJE THORSEN


[
:nyheter | :meninger | :sport | :nett | :respons | :guiden | :spill | :annonser ]

© Dagbladet