Ellevilt fra sekstiåra

Gjengaar, Øyvind: "Kjærligheten i vold"

Pax 218 s. Kr 228

Slikt glemmer noen av oss: At gutter i 12-årsalderen kan ha et så urimelig stort behov for å lage mer og mindre hemmelige selskaper.

Nåja, hos enkelte, antagelig for for mange, kan det bli en livslang hang, enten de blir rotarianere, frimurere eller spøkefulle tilhengere av Samuel Johnson og lutefisk: Fritt valg på øverste hylle.
I mitt tilfelle handlet det om en spesialgruppe av speidere, utstyrt med særlige strikkeluer, så vi alle seks skulle være gjenkjennelige for hverandre, og aller mest om et munnspillorkester, en farsott i Bergen i slutten av 30- og begynnelsen av 40-årene, før munnspillene etter hvert ga opp. Riktignok gjaldt det ikke da å være hemmelig, snarere tvertimot. Og i utkanten fantes det også da piker, som avlurte oss alle signaler. Som sagt, slikt glemmer noen av oss.

På låven
Øyvind Gjengaar har ikke glemt en centimeter. Han var 12 år i 1964, og gjengir med stor presisjon et slags klubbliv på en låve i Strinda, også med noen litt yngre piker i ytterkanten. Det er oppfinnsomt og morsomt gjort, selv når hovedpersonen Arthur Langli og hans venner uttrykker seg på en nesten ugjennomtrengelig dialekt, som man ikke et øyeblikk tviler på er ekte.
Mordet på John F. Kennedy er utgangspunktet. Under ledelse av den litt eldre Tobben, som allerede går på den nye ungdomsskolen, starter de "John F. Kennedys Minde", med det formål "å styrte det avfeldige, tilfeldige og lemfeldige kongedømmet" og innføre verdenshistoriens første norske republikk, medlem nummer 51 i Amerikas Forente Stater. De fører protokoll, holder mer og mindre godt forberedte innlegg som i prinsippet skal åpne for debatt, blir utnevnt til viktige og mindre viktige posisjoner i det trønderske skyggekabinettet, mens de avventer den endelige avgjørelsen om hvem som skal fremstå som presidentkandidat.

Kloster
Det blir en slags øvelse i meget ungdommelig demokrati, der hver enkelt av deltagerne får fremstå med sin egen profil og egne ambisjoner. Arthur Langli selv er vel fornøyd med sin posisjon som protokollfører, selv om han blir forstyrret av sin gryende forelskelse i Jane, 10 år.
I alle fall ebber republikkdrømmen nokså fort ut. De interne konfliktene blir for store, de går inn i den religiøse periode og blir i resten av boken til "Tobiaskanere", med den målsetningen å grunnlegge et katolsk kloster på trøndersk jord. Spørsmålet er bare hvilken orden de skal nærme seg. En ting er bibellesning, bønn og nadverd - på saft og for eksempel Mariakjeks, en annen om de skal videreføre trappistene, benediktinerne, fransiskanerne eller simpelthen melde seg inn i Frelsesarméen, som en nyvervet bergenser foreslår. I mellomtiden lager de et spørreskjema for å undersøke kristenlivet og kristentroen blant Jakobslias befolkning. Og de blir utstyrt med munkekapper, striesekker med hull i bunnen og til armene.

Henvisninger
Det er en ellevill farse, med et høydepunkt i brødrenes skuddårskarneval, der en av dem fremstiller tolleren Sakkeus, en sauehyrde, en Moses som aldri skal nå det forjettede land, en Onan som skal spille sin sæd, en Jakob som ligger ved roten av himmelstigen. De to pikene blander seg inn, forkledd som tilslørte muhammedanere. Øyvind Gjengaar nekter seg overhodet ingenting.
Dertil er romanen full av henvisninger til stort og smått av begivenheter i 1964, året som altså på sin besynderlige måte blir gjennomdokumentert. Og gjennom det hele toner ønskekonserten i radio, som til Arthur Langlis fortvilelse stadig faller sammen med møtene i henholdsvis klubben til republikkens fremme og Tobiaskanernes forvirrede fromhetsliv på Strinda.
BRIKT JENSEN

© Dagbladet