Yngvar Ustvedts bok om sinnslidendes, handikappedes og utviklingshemmedes skjebne i Hitler-Tyskland er en pinefull opplevelse.

Nazi-Tysklands legebødler

Ustvedt, Yngvar: "Dødens leger.

Gyldendal. 148 s. Kr 198

Oppmerksomheten om nasjonalsosialismen har i de siste 15 åra gjort en merkbar sving, bort fra økonomi og sosiale forhold, over til rasepolitikk og biologi.

De sinnslidendes skjebne i Hitlers Tyskland"
Det skrives knapt bøker om fascisme og nazisme som samfunnsfenomen lenger. Den nye trend i fascismeforskningen setter entydig Tysklands bisarre rase- og folkehygiene i fokus. NS-staten trer derfor fram som en "rase-stat" nå, snarere enn en sosial eller politisk undertrykkelsesmaskin, i internasjonal forskning om Det tredje rike.
Vi oppdateres i denne nye retning på norsk, med Yngvar Ustvedts velkomne sammenfatning av den nyere litteraturen om det såkalte "eutanasi-programmet" i Det tredje rike. Det er blitt en høyst tilgjengelig og journalistisk medrivende framstilling, forskrekkende i sine detaljer, pinefull å komme igjennom.

Detaljer
Minst ett hundre tusen pasienter fra Tysklands sykehus for sinnslidende, handikappede og utviklingshemmede ble slept av gårde for å drepes i gasskamre, forgiftes eller utsultes; tilintetgjøres som overflødige eksistenser i en utfoldelse av sosialdarwinistisk brutalitet fra den tyske legestands side som man knapt ville tro mulig i vårt århundre.
Ved å oversette rikelig fra Ernst Klees grunnleggende dokumentasjon fra 1983 av disse forhold, får Ustvedt særlig tydelig fram det brutale, det detaljert umenneskelige i disse avlivinger, som selv likte å presentere seg som klinisk rasjonelle og hygieniske tiltak. Her er skrik og blod, dødsangst og nevekamp, like mye som kald og maskinell nøytralisering.
Gjennom detaljene stiger det opp et bilde av den såkalte "dødshjelp" som en serie forskrekkelige mord, der hvert enkelt av dem representerer en rystende krenkelse av den hippokratiske legeed, den vi helst vil se som det bærende etisk prinsipp i den medisinske profesjon.

Uforståelig
Hvordan tysk medisin kunne tillate dette, blir like uforståelig for leseren i dag som det var for dommerne under den store lege-prosessen i Nürnberg 1946-47, den som brakte opp mye av det opprinnelige materialet om disse ting.
Var det ideologien som drev de tyske legene? Manglet den sivilkurasje?
Hvorfor protesterte de ikke som profesjon, men overlot til Tysklands kirkesamfunn å reise den mobilisering av opinionen som til sist, høsten 1941, fikk Hitler, etter Goebbels' råd, til å avblåse eutanasiprosjektet?
Mord og overgrep fortsatte riktig nok. Men Tysklands rasemessige renselse tok andre former. Den gikk som kjent videre i SS' regi, inn i konsentrasjons- og dødsleirene, og nådde til sist proporsjoner som det ikke lenger er nødvendig å minne om, så sterkt preger den i dag vår bevissthet om andre verdenskrig.
Ustvedt viser hvordan det hele egentlig begynte med en legefaglig begrunnet sterilisasjonspolitikk, fortsatte med barmhjertighetsdrap på håpløst kronisk syke barn; etter hvert utvidet til alle kronisk sinnslidende og andre håpløst syke, til sist til hele folkegrupper.

Moral
Det ligger en helt entydig moral i denne fortelling. Blir det først løsnet på de etiske bånd, kan en videre utvikling fort komme ut av kontroll - for eksempel hvis en krigstilstand inntreffer. Brutaliseringen i helsepolitikken er noe som under gitte vilkår kan gripe om seg, fra de enklere og mer kontrollerte tilfeller til den helt store bestialitet.
Fortellingen tvinger oss til å tenke. Vil det om 50- 60 år skrives bøker om fosterdrapet som fenomen i vår tid, med offertall som overstiger nazismens, og forstått som et tilfelle av økt brutalisering fra legestandens side? Hva med fertiliseringspolitikken, genteknologien, liv og uliv i vitenskapens navn? Leseren kan ikke unngå å reise slike spørsmål, fordi vi igjen lever i en tid der biologien presser seg på i vår forestillingsverden; ja, egentlig er vel den nye oppmerksomheten rundt nazismens rasestat i seg selv en frukt av den samme endring i våre forestillinger.

Utbredt
Men da vil nok også et bredere perspektiv enn journalistens tvinge seg fram. Hos Ustvedt blir det meste skrevet tilbake til Hitler og "nazistene".
"Allerede i Mein Kampf skrev Hitler at..." Men det er å gi den onde Adolf og hans troende en meningsløs ære. Sterilisasjons- og eutanasiprogrammene hører hjemme i en mye bredere kontekst. Nøytraliserende kirurgi i folkehelsens navn var uhyggelig utbredt i USA fra rundt århundreskiftet.
Prosjektene som kom opp i Tyskland kan følges tilbake til første verdenskrig, minst. Professorer skrev om "tilintetgjøring av uverdig liv" i alle fall fra 1918.
Enten vi liker det eller ikke: sterilisasjon og eutanasi var moderne tanker i tida rundt vårt århundres begynnelse, slett ikke bare en primitiv "nazistisk" refleks.
Blir de det igjen?
HANS FREDRIK DAHL

© Dagbladet