I en ufrivillig anakronistisk biografi framstår Harald Sæverud som en klisjéfylt eksentriker. Boka bekrefter mytene han skapte om seg selv.

Kongen på haugen

Reitan, Lorentz: "Harald Sæverud - Mannen, musikken, mytene"

Forum/Aschehoug. 400 s. Kr 335
Harald Sæverud levde sine siste år som nasjonalt klenodium. Nå, fem år etter hans død, foreligger Lorentz Reitans biografi om ham. Så kanskje tida er inne til å hente ham ned fra hornet på veggen - for å se nærmere på "mannen, musikken og mytene", slik forfatteren annonserer i bokas undertittel.

Og gjensyn med den gamle Sæverud er akkurat hva vi får. Knapt en krusedull er forandret i det offisielle portrettet av mannen og verket som Sæverud selv var arkitekten til i levende live.
I så måte er det mye som faller på plass i Reitans bok, tungt på tilvant plass. Reitan refererer omhyggelig og føyer nye detaljer til, der særlig informasjonen om tida fram til 2. verdenskrig er verdifull. Også fordi den er avslørende for perspektivet. Vi følger Sæveruds gang fra ung, relativt fattig og umåtelig ambisiøs, fra studieår til studieår, fra framføring til framføring, med norsk kultur- og samfunnsliv som et blekt bakgrunnslandskap.
En slik framstilling forutsetter at det dreier seg om betydelige verker, alle i hop, verd å gå opp sporene til. Men Sæverud fyller ikke formatet, slik ingen andre norske komponister heller gjorde det på denne tida.

Begrensninger
Sett fra kritikerplass er det ikke vanskelig å istemme frasen om at Sæverud er en av de få komponistene man kjenner igjen med usvikelig sikkerhet, etter få takter. Utsagnet stammer visstnok fra Sir John Barbirolli. Jeg har selv parafrasert det på trykk. Men formuleringen peker også på Sæveruds store begrensninger som komponist, på et ry som knytter seg til en håndfull verker: "Rondo Amoroso", de tre første suitene med "Slåtter og stev fra Siljustøl" (inklusive "Kjempeviseslåtten"), "Sinfonia dolorosa", "Salmesymfonien" og kanskje noen til, skapt i løpet av en drøy femårsperiode fra 1939.
Mye av det andre er til dels kantede og ubehjelpelige tilløpsstykker, eller steil selvstilisering og forvitrede utløpere, med og uten nasjonal patos. Vi kan høre det, alt sammen, nå når orkesterverkene og klaververkene foreligger samlet på CD (Simax) i førsteklasses framføringer, med Einar Henning Smebye i klaververkene og Bergensfilharmonien i orkesterverkene.
Men vi hører ikke et ord om det i boka.

Klenodium
Slik blir framstillingen ufrivillig anakronistisk. Det nærsynte overfor hovedpersonens gjøren og laden gir innblikk i andedammen i norsk førkrigs- og mellomkrigstid. Om enn indirekte får vi syn for hvor lite og begrenset miljøet var. Også for en Sæverud som formulerer det meste av sine krenkelser, reelle eller innbilte, som anmeldelser på trykk, der vi langsomt ser ham erobre posisjonen som byens store sønn. Dét er ikke uviktig når byen er Bergen, og landet er Norge. Jeg vet ikke om noen annen konstellasjon der lokalpatriotisme til de grader kan bli til nasjonal drivkraft i kulturlivets utforming av egne selvbilder.
Reitan er med på ferden, noterer ned, samvittighetsfullt i hver minste detalj, også når Sæverud etablerer seg som konge på haugen i etterkrigstidas magre kulturlandskap. Det gjør Sæverud så effektivt at han snart kan ta ut patent på eget selvportrett, og sirkulere det i retusjert versjon til beundrere og skeptikere, formidlet ikke minst av en velvillig kulturjournalistikk som trer i stedet for offentlig og kritisk utprøving.
Det er slik nasjonalklenodier blir til.

Rigid
Selv kjenner jeg meg mer igjen i Arne Nordheims anmeldelse av festskriftet til Sæveruds 70-årsdag i 1967 her i Dagbladet, som Reitan siterer. Under overskriften "Sæverud igjen", formulerer Nordheim sin reserverte beundring over Sæveruds evne til å holde liv i egne gamle anekdoter.
Men jeg tror Nordheim tar feil på et punkt. Jeg tror ikke det dreier seg om liv, men heller om krampetrekninger på Sæveruds vei mot den offisielle portrettbystens rigor mortis. Den har blitt stående og skygge for en kritisk overprøving av Sæveruds verk.
Også for komponisten selv, dessverre. For Sæveruds beste verker er gode nok til at de kunne ha blitt livsverkets egen kritiske målestokk. I stedet voktet han sitt ry med stor nidkjærhet, mobiliserte furtent nasjonalkomponistsyndromet på sin vei inn og ut av svingdørene i styre og stell for Harmonien, som han anså som sitt eget husorkester, og som han straffet med å forlate når de ikke vartet ham opp.
Alt som ikke befant seg innenfor Sæveruds estimering av egne verk, som gikk fra skalaen veldig bra til genialt, måtte avfeies. Og avfeid ble det, med ettertrykk. Ikke minst i alle de såkalte festlige anekdotene som Nordheim refererer til, et lite knippe historier om liv og verk, gjenbrukt hinsides tålegrensen.

Stivnet
Her tegnes bildet av den klisjéfylte eksentriker. Men det krakelerer om du låner øre til tonefallet, en insisterende stemme som røper et univers der det bare er plass for én hovedperson, og som derfor må bli høylytt, for å overdøve alle andre.
De handler uten unntak om Sæveruds egen fortreffelighet, også dedikasjonene til musikere som spilte ham mye. Eller for den saks skyld, også historiene fra privatlivet. "Hun ble så begeistret for min Symfoni nr. 2, at hun simpelthen måtte gifte seg med meg", var Sæveruds stående kommentar om Marie Hvoslef, den vakre og rike overklassefruen som brøt ut av et ekteskap for Sæveruds skyld, nota bene i Bergen anno 1934.
Festlig? Åpenbart for Reitan og mange andre, men i hvert fall malplassert som siste ord i en biografi, der vi forventer en viss anstrengelse for å komme hovedpersonen litt nærmere inn på livet.
Den anstrengelsen er åpenbart forskjøvet inn i framtida. Kanskje det var for tidlig for en biografi likevel, fordi det fortsatt er for mye ettermæle å forsvare - for de nære omgivelser, for et musikkliv med behov for en forhistorie, eller for den saks skyld, for en kulturjournalistikk i beit for store komponister å skrive om.
STÅLE WIKSHÅLAND

© Dagbladet