Velopplagt fin-de-siècle-roman der Thorvald Steen går i klinsj med Knut Hamsun - og overlever.

Dialog ved århundrets slutt

Steen, Thorvald : "Kongen av Sahara"

Tiden. 156 s. Kr 212

Intertekstualitet heter det på fint når en tekst går i dialog med en annen tekst. Ifølge teoretikerne gjør alle tekster det, enten forfatteren er seg det bevisst eller ikke.

Når Thorbjørn Egner framfører et nesten ordrett sitat fra "Jeg ser" i Karius og Baktus, er det ikke sikkert han har tenkt på at hans bok inngår i et intertekstuelt forhold til Obstfelders dikt. Når Cornelis Vreeswijk lar "sportiga Mari" gjøre "sin plikt uti sitt distrikt med hele kroppen", er det derimot all grunn til å tro at fogden i Ibsens "Brand" har romstert i bakhodet på ham. At Hamsuns "Sult" har vært langt framme i Thorvald Steens bevissthet da han skrev "Kongen av Sahara", hersker det heller ingen tvil om.
Det har vært temmelig vanlig at nyere norske forfattere har gått i åpen dialog med tidligere verk, og selv om dialogen har vært mer fordekt i bøker av for eksempel Jan Kjærstad, Torgeir Schjerven og Peter Serck, så har man ikke behøvd å være Hamsun-ekspert for å oppdage at han også spøker i disse forfatternes kulisser.

Hamsun
Nå er det altså Steens tur til å gå i klinsj med Hamsun og vår første genuint moderne roman - et halsbrekkende foretakende skulle man tro, men han kommer helskinnet fra det, ja, faktisk er "Kongen av Sahara" blitt en vel så leseverdig bok som hans to foregående, som, all mulig internasjonal suksess til tross, forekommer meg en smule oppskrytt. Steen stiler kanskje ikke så høyt her, men anslaget er sprekere, og språket funker bedre. Stunt-poeten har vendt hjem, og på hjemmebane er han i sitt ess.
Steen har ikke bare moret seg med å la sin "helt" og jeg-forteller, en arbeidsløs husmaler, vandre omkring i "Sult"-heltens fotspor, pendlende mellom havna og strøket rundt Grand. Han lar ham også møte en rekke personer som har umiskjennelige likhetstrekk med tilsvarende personer i "Sult", involverer han i samtaler og situasjoner som likner til forveksling, lar ham avfyre replikker som lyder som ekko av replikker i "Sult", og så videre.
Men "Kongen av Sahara" er umiskjennelig en samtidsroman - med direkte og indirekte kommentarer til smått og stort, skjevheter og uhyrligheter, i dagens samfunnsliv. Og med dagens internasjonaliserte Oslo som scene, med innvandrere som bifigurer og pakistanerbutikker som kulisser.

Nervebunt
Så hvorfor i all verden blande Knut Hamsun inn i dette? Tja, kanskje fordi ingen så inntrengende som ham har skildret "moderne forteelser", det splittede, fremmedgjorte "nutidsmenneske", nervebunten, taskenspilleren, the lonely man in the crowd, slik at det føles like moderne den dag i dag.
Det står ikke så godt til med Steens husmaler heller. Ett er at han er arbeidsløs, men kona har også nettopp gått fra ham, og selv påstår han at han har drept sin beste venn. Som "Sult"-helten er han ikke helt til å stole på, og dessuten et bytte for de særeste innskytelser. Under et besøk i Nasjonalgalleriet fanger Munchs berømte maleri "Aften på Karl Johan" hans oppmerksomhet, og dermed begynner snøballen å rulle og handlingen å skyte fart. Å stjele Munch-bilder hører som kjent ikke bare den fiktive verden til, sånn sett er "Kongen av Sahara" realistisk nok. Hvorfor husmaleren får denne ideen, forekommer noe uklart (uten at dette er ment som en innvending). Noe med en hevnaksjon antydes, og det lurer noen mystiske personer i bakgrunnen som forfatteren lar forbli dunkelt belyst. Et nytt kvinnebekjentskap hører også hjemme i bildet. Hva som ellers skjer, skal ikke røpes.

Alvor og spøk
På smussomslaget kalles romanen til min forundring en komedie. Lystig og humoristisk er den kanskje, men en komedie? Nei, det får jeg ikke til å stemme. Boka er for alvorlig til å bli tatt for en spøk, og for spøkefull til å tas på alvor. Husmaleren forlater ikke hovedstaden som en merket mann for deretter å skrive om disse "mærker", jeg-personen nedskriver sin beretning midt i Oslo, i en bygning som de fleste ikke trives i. Å havne i fengsel kan vel også ha sine komiske sider, selv om de fleste har vanskelig for å se dem.
Det er blitt talt mye om parallellene mellom 1890- og 1990-årene. Som det historisk bevisste menneske han er, er det ikke tilfeldig at Steen trekker på Hamsun, Munch og Obstfelder i dette velopplagte forsøket på å fange atmosfæren ved et nytt fin-de-siècle.
ØYSTEIN ROTTEM

© Dagbladet